Framtida ligger ikke lenger i Nordsjøen, den ligger i Guineabukta.
I disse dager samles fiffen i Norges oljehovedstad, for landets største oljekonferanse noensinne. Samtidig melder mediene at oljeproduksjon på norsk sokkel går alt saktere. Nordsjøen er hjemsøkt av et spøkelse som stadig flyr over verdens oljefelt, fallende produksjon over middagshøyden, såkalt «peak oil». Norges produksjon av olje har ifølge Statistisk Sentralbyrå sunket litt for hvert år siden 2000.
Altså må nordmenn, som amerikanere, briter eller nederlendere før oss, søke nye oljefelt utenfor norsk sokkel. Synkende oljeproduksjon i Nordsjøen vært drivkraft i internasjonaliseringen av vårt statlige oljeselskap Statoil, siden 1990. Tjue år senere har Statoil etablert seg i 40 land, som produsent i 18 forskjellige land.
Et land med dobbelt så store påviste oljereserver som Norge er Angola, på sørvestkysten av Afrika. Jeg bruker stedsangivelse fordi jeg ofte må forklare akkurat hvor dette landet ligger og hvorfor det er viktig for oss som nordmenn. Altså, i brytningen mellom sentral- vest- og sørlige Afrika, med en lang kyst mot den oljerike Guineabukta, ligger Statoils viktigste utenlandsoperasjon, en operasjon som alene står for 37 prosent av all oljen Statoil pumper opp utenfor norsk sokkel. Og hvor selskapet i fjor kunne hente ut 15 milliarder kroner. Til sammenligning gir Norge i overkant av 18 milliarder korner i bilateral bistand i løpet av et år, rundt 100 millioner til Angola. I tillegg er Angola et viktig land for norsk leverandørindustri og for investeringer i blant annet vannkraft. Utenfor Europa og Nord-Amerika seiler Angola opp som et av våre viktigste samarbeidsland.
Norges forhold til Angola startet i en brakke i hovedstaden Luanda på midten av 1980-tallet. Der holdt en håndfull norske konsulenter, der i blant min far, til. De skulle bygge opp en energidivisjon for den regionale samarbeidsorganisasjonen, som i dag har navnet Southern African Development Community (SADC). Angola var allerede da en voksen oljenasjon, og hadde noen av Afrikas største hydroelektriske anlegg. Omtrent samtidig med energikonsulentenes inntog dukket også det norske oljeselskapet Saga Petroleum opp.
Men på denne tiden herjet også en av Afrikas verste kriger Angola. Oljen som ble pumpet opp, et godt stykke utenfor skuddhold, langt til sjøs utenfor enklaven Cabinda, var med på å finansiere slakteriet. Utover 1990-tallet vokste det fram alt mer sinnrike systemer for å skjule sammenhengen mellom plyndringen av Angolas ressurser, og importen av krigsmateriell. En liten krets rundt president Jose Eduardo dos Santos hadde kontroll med oljeinntektene, geriljaen UNITA, ledet av Jonas Savimbi, levde på eksport av diamanter. Krigen, som først ble avsluttet etter Savimbis død i 2002, gjorde Angolas oljesektor til en av de mest korrupte i verden. Den raskt stigende oljeprisen i ettertid gjorde elitene i Luanda styrtrike, uten at Angolas befolkning så noe særlig til pengene. Saga Petroleum, som siden ble kjøpt opp av Hydro, som siden ble slått sammen med Statoil, har vært til stede i hele denne perioden. I likhet med andre internasjonale selskap har de måtte tåle anklager om korrupsjon, og etterforskning av avtaler.
Angolas offshorefelt er ikke ett møkkete helvete, som de naboen lenger nord, Nigeria, har skapt i sitt oljerike delta. Angola er heller ikke et marerittaktig oljeføydalsamfunn under kontroll av en gal diktator, som Ekvatorial Guinea. Men å påstå at Angola gjør det bra på noen som helst annen indeks enn ren oljeprofitt ville være en sterk overdrivelse. Angola viser symptomer på det oljeøkonomer betegner som «hollandsk syke». I stedet for at oljerikdommen har kommet annen industri og folk flest til gode, har den opprettholdt, først en krigsmaskin, og siden en festglad elite i hovedstaden Luanda. Om ikke Angola klarer å bøte på dette, går det mot heidundrende statskollaps den dagen også Guineabukta er tom for olje.
Siden 2005 har olje derfor vært på agendaen hos direktoratet for utviklingssamarbeid, Norad. Da lanserte daværende bistandsminister Hilde Frafjord Johnsen og daværende oljeminister Thorild Widvey Olje-for utviklingsprogrammet nettopp for å hjelpe land som Angola. Tanken var å eksportere «den norske modellen» – god oljeforvaltning, med fokus på sikkerhet og miljø, og fordeling av godene. OfU-programmet holder i dag til i den norske ambassaden i Luanda, vegg-i-vegg med kontorene til vårt statlige oljeselskap Statoil. Og selv om både Norad og næringen er raske til å påpeke at OfU-programmet selvsagt ikke har til hensikt å selge norske leverandører og selskap ved siden av den norske modellen, er det ikke alltid lett å se klare skillelinjer.
For både som land, og som medeier i et internasjonalt oljeselskap, deltar selvfølgelig Norge også i spillet om verdens formodentlig synkende oljereserver. Og i havet utenfor Vest-Afrika foregår et av de hotteste kappløpene etter det sorte gullet akkurat nå, ettersom nye felt åpnes opp. Frankrike og USA, historisk store operatører i området, har fått selskap av russere, kinesere, indere og altså nordmenn. Men i Guineabukta, som i Kaspihavet eller i Midtøsten betyr dette ofte at man stadig er ute på svært dypt vann hva gjelder menneskerettigheter. Det ligger et spøkelse over oljenæringen. Men det kan være et annet enn det de er redd for i Stavanger.
