Sjørøveri handler om mye mer enn å borde skip. Det handler om ressurskamp, havrett, statsdannelse og internasjonal handel. Blant annet.
Nylig kom en gla’sak ut av Somalia, ikke dårlig for et land som lenge har vært synonymt med alt som er galt. Det ser ut til etter årevis med svart hav, å gå mot rekordfiske utenfor kysten av Kenya og Somalia i 2010 . Lenge har trålere fra Asia og Europa tatt for seg av rike fiskestammene utenfor Afrikas horn, uten å bry seg særlig om at de tok maten ut av munnen på lokale fiskere. Men de siste fem årene har trålerne forsvunnet. Og det får sjørøvere æren for.
Så sent som i 2008 opplevde både Vest-Afrikakysten og Malakkastredet i Sørkinahavet flere piratangrep enn Øst-Afrikakysten. Men de somaliske piratene er blitt beryktet av flere grunner. De opererte ofte langt ute i rom sjø, de tok etter hvert svært store skip og de gjorde det for å kreve løsesummer, ikke plyndre. Situasjonen i Somalia gjorde det også mulig å ta skipene i havn, og la mannskap og last vente der til løsepenger var betalt.. Så langt i år har det vært registrert 325 piratangrep i verden, 114 av dem utenfor kysten av Øst-Afrika, fra Adenbukta til Mosambik.
Sjørøveri er ikke noe nytt fenomen verken i Malakkastredet eller Øst-Afrika. Det som overrasket forskere og maritime organisasjoner som fulgte situasjonen i det Indiske hav, var eskaleringen av piratangrepene. Da Somalia brøt sammen på begynnelsen av 1990-tallet la dette havet utenfor åpent for store langveisfarende fisketrålere. Overbeskattning på fikeressursene førte i sin tur til dårligere forhold for lokale fiskere. Situasjonen ble forverret av at utenlandske skip også skal ha dumpet giftig avfall lang samme kyst. Det er ikke uten grunn, skriver Fafo-forsker Morten Bøås, at somaliske pirater har sett på seg selv som en slags kystvakt, en slags havets Robin Hood. Mange av piratene er tidligere fiskere, og de tidlige angrepene ble gjerne gjennomført mot utenlandske trålere, med tradisjonelle båter. Men noe endret seg altså en gang etter 2003. Større utbytte kunne kjøpe bedre båter og våpen, dette igjen førte til enda større utbytte. Snart var piratvirksomhet en eksplosiv vekstnæring i et lovløst land. Hele samfunn på kysten av Somalia vokste rundt virksomheten, sjørøveriet ble bedre organisert, noen ble svært rike. I dag ryktes det at hele bydeler i Nairobi i nabolandet Kenya er finansiert med sjørøverbytte. USA har flere ganger antydet at islamister i Somalia finansierer sin kamp med sjørøverskatt, dette er noe mer omstridt.
Uansett har sjørøveriet utenfor Somalia ført til verdens mest omfattende piratjakt. Adenbukta er en slags havets motorvei for olje fra Persiabukta og vestover, og for handel mellom Asia og Europa. Man har vedtatt to resolusjoner i FNs sikkerhetsråd som forplikter alle land til å beskytte skipsfart i Adenbukta. Resultatet er noe så sjeldent som bortimot universelt samarbeid om maritim sikkerhet, et samarbeid hvor EU, Russland, Nato, Kina og Indonesia inngår, blant annet. Det er fregatter og krigsskip fra alle verdens mektigste land mot barfotpirater i gummibåter. Uttrykket «å skyte spurv med kanoner» har vært i bruk. Men sjørøveriet fortsetter. Det er selvfølgelig fordi problemet med sjørøveriet må løses like mye på land som til vanns. Mens EU og Nato bruker milliarder på å patruljere et enormt havområde, sliter FN med å få på plass helt grunnleggende systemer for rettsforfølgelse av pirater i Somalia selv. Mens verdens mest avanserte fregatter duver rundt utenfor Afrikas horn, slåss en liten kontingent soldater fra den Afrikanske union for livet i Mogadishu med langt fra like oppdatert utstyr.
I 2009 var omtrent halvparten av alle piratangrep utenfor Somalia «vellykkede», i andre halvdel av 2010 har kun ett av fire angrep vært det samme. Det betyr at for de store skipene er farvannet blitt tryggere. Per 5. desember i år hadde somaliske pirater kontroll over 23 skip, med ett mannskap på 547, hovedsakelig sjømenn fra Asia. Samtidig har piratvirksomheten spredt seg sørover mot kysten av Kenya. Det meldes også om at pirater nå tar mindre lokale båter og såkalte dhow, små seilbåter som står for den tradisjonelle handelen mellom Øst-Afrika og India. Dette siste har opprørt Somalias egen befolkning, som opplever en generell prisstigning på varer som kommer sjøveien. I mai i år skal den islamistiske militsen Hizb Islam ha angrepet piratbyen Haradhere av denne grunn. Dermed mistet sjørøverne en viktig havn. All den tid resten av verden ser ut til å gi blaffen, er det bare somalierne selv som kan rydde opp utenfor egen kyst. Om denne befolkningen vender seg mot sjørøverne, og får litt hjelp utenfra til å gjenfinne balansen på land, vil fregatter og krigsskip sannsynligvis kunne reise hjem. Eller kanskje passe på at tjuvfiskere og miljøsyndere igjen ikke dukker opp i Øst-Afrikas matfat.
