Et raskt søk på nettet vil fortelle at Somalia på Afrikas østkyst oftest omtales som håpløst, ødelagt eller dømt til og mislykkes. Somalia har kommet seg gjennom helvete, vil de klare skjærsilden?

Etter at diktatoren Mohammed Siad Barre ble avsatt i 1991, har landet vært verdens dårlige samvittighet og selve innbegrepet på hva som kan gå galt, om alt går galt. Herfra til evigheten, et håpløst tilfelle.

I sin prisbelønte roman «Lenker», gjør den somaliske forfatteren Nuruddin Farah et forsøk på å vise vei inn i det som beskrives som helvete på jord. Romanens hovedperson Jebleeh er selv student av middelalderens Dante med mange henvisninger til hans nøkkelverk «Den guddommelige komedie». Som Dante, reiser Jeebleh gjennom helvete og møter lett kamuflerte personer fra virkeligheten som pines og plages for sine synder. Men Jeeblehs reise viser også noe annet, nemlig at det sønderskutte Mogadishu på en måte fungerer, for noen en del av tiden, for mange nå og da.

Dette er ofte oversett i de mange dommedagsrapportene fra Somalia, og en av grunnene til at vi ofte misforstår landet, argumenterer BBCs mangeårige journalist Mary Harper. Hun er opptatt av hvorfor Somalia er så misforstått, og hvordan dette har bidratt til tragedien. I hennes nylig utgitte analyse, «Getting Somalia wrong: faith, war and hope in a shattered state», argumenterer hun for at verdenssamfunnet har mye å lære av sin egen innblanding i Somalia. Ikke bare for at Somalia skal komme seg på rett kjøl, men for at man skal unngå samme feil andre steder.

Et raskt tilbakeblikk: Som mange andre land på kontinentet kom Somalia brått ut av den kalde krigens grep på begynnelsen av 1990-tallet da den mangeårige diktatoren Siad Barre ble avsatt. Kampene raste, tusenvis ble drevet på flukt og hungersnød oppsto. Da FN forsøkte å få inn mat, ble de beskutt. Verdenssamfunnet bestemte seg for å bruke makt for å få inn mat til befolkningen, men ble selv trukket inn i krigen. Etter flere grufulle episoder som involverte FN-personell og amerikanske soldater (som nedskytingen av et Black Hawk-helikopter i 1993) trakk man seg ut av Somalia i 1995 og overlot befolkningen til et knippe krigsherrer. To av disse kjempet om makten i hovedstaden Mogadishu, som de delte mellom seg med et slags ingenmannsland midt i. Så fulgte et tiår uten noen effektiv stat. Mangelen på sentralmakt førte til nye statsdannelser, hvorav de to mest suksessfulle var Somaliland og Puntland i nord. Etter 11. september 2001, beskyldte George Bush jr. landet å være et arnested for terror – noe som kan ha medvirket til at det ble nettopp det. Verdenssamfunnet kastet krefter og mengder av penger inn i forsøket på å danne en stat i eksil, med parlament og president i Nairobi i Kenya. Somalia selv var på denne tiden for ustabilt til at eksilpolitikerne kunne virke på bakken der. En rekke shariadomstoler i Mogadishu samlet seg et par år senere under paraplyen Union of Islamic Courts (UIC), som klarte å opprette en slags form for ro og sikkerhet hos en svært krigstrøtt befolkning. USA på sin side mente at UIC støttet Al-Qa’ida og gikk inn for en invasjon, offisielt motivert av å trygge landet for den nye regjeringen med base i Nairobi. Den etiopiske invasjonen radikaliserte de somaliske islamistene ytterligere. Gruppen Al-Shabaab omgrupperte og startet en geriljakrig mot etiopierne, og etter hvert en panafrikansk styrke med mandat fra den Afrikanske Union (AU) – Amisom. Siden den gang har forskjellige islamistmilitser gjort det utrygt i både de midtre og sydlige delene av Somalia, samt nordre deler av Kenya. Kenya sendte selv tropper mot Al-Shabaab i 2011.

Det er kortversjonen av en historie og en situasjon som selvfølgelig er langt mer kompleks. Parallelt med dette har Somalia blitt arnested for stadig mer profesjonaliserte sjørøvere, smuldret ytterligere opp i forskjellige små riker (med hver sin «president»), og utgjort en konstant hodepine for nødhjelpsarbeidere, fredsmeglere og nabostater. Eksilregjeringen har fått ord på seg å være et dyrt omreisende sirkus, med liten støtte i den hjemlige befolkningen. Fram til nå.

De siste månedene har det nemlig skjedd mye i romanfiguren Jebleehs inferno. Den stadig mer radikale Al-Shabaabmilitsen, praktiserende wahabitter, utgjør noe fremmed i et religiøst landskap preget av gamle lokale tradisjoner og sufisme. Befolkningen har fått nok av de tilreisende jihadistene kledd i pakistansk shalwar kameez. Etiopia trakk seg ut av landet i 2009 (i teorien, men ikke helt i praksis). Dermed forsvant Al-Shabaabs rolle som en slags motstandsbevegelse mot den etiopiske invasjonen. Militsen er blitt påført et dobbelt nederlag. AMISOM og kenyanske soldater har lykkes i å drive dem på retrett samtidig som befolkningen har vendt dem ryggen.

I august klarte 825 prominente somaliere å bli enige om en grunnlov, som blant annet sikrer like rettigheter, uavhengig av klan, kjønn og religion. For første gang i Mogadishu er et nytt parlament tatt i ed – riktignok på flyplassen. En ny president har blitt valgt og tiltrådt: Hassan Sheik Mohamud fra muslimbrødrenes somaliske gren Al-Islah. Han er som sin forgjenger Sheik Sharif Sheik Ahmed, fra den dominerende klanen Hawiye. Mohamud har oppholdt seg i Mogadishu gjennom hele krigen, hvor han blant annet har opprettet et universitet der han selv har vært dekan. Ved sin side som ordfører for parlamentet, har han Mohamed Oswan Jawari, en jurist og akademiker med mange år bak seg i Trondheim.

Somalia har fortsatt ett godt stykke å gå, men mye tyder på at Nuruddin Farah og hans romanfigur Jebleehs landsmenn har kommet ett stykke på vei, gjennom helvete og gjennom skjærsilden. Mary Harper gir noen nyttige innblikk for oss andre som pløyer gjennom faglitteratur med titler som antyder håpløshet, mislykkethet og evig pine på Afrikas horn. Den evige messingen om Afrikas minst fungerende stat, virker stigmatiserende og som en selvoppfyllende profeti. Mer kunnskap og mindre fordommer kan nok også hjelpe de som denne uka sitter samlet rundt FNs bord i New York for blant annet å snakke om Somalia. For det er viktig, ettersom situasjonen der ikke bare påvirker somaliere og naboer, men også den internasjonale skipstrafikken (gjennom sjørøveriet) og sikkerheten andre steder (gjennom jihadi-eksport).

Som forfatterskapet til Nuruddin Farahs stadig minner om, det er gjennom helvete og skjærsilden man skal, for å komme til paradis.