Josef lærte Farao å planlegge for sju magre år. Da farao lot seg overtale til å glemme oldtidskunnskapen, ble egypterne sinte.
Det står i første Mosebok: Da farao drømte om sju fete og sju magre år, ba han Josef sørge for å sette opp et system hvor overskuddet av korn fra de første sju, skulle redde landet de neste sju. Som far for hele Egypt, var Farao bekymret for folkets magemål. Bibelens historie illustrerer grunnlaget for Faraos makt. Det var kontrollen med kornavlingene, omfordelingen og planleggingen som gjorde sentralmakt mulig.
Men Farao hamstret ikke korn bare av faderlige hensyn. Selv som personifisert Gud opplevde Farao fra tid til annen at folket gjorde opprør. Spesielt vanskelige var egypterne å ha med å gjøre når de ble sultne. Egypterne var ikke de eneste som så denne sammenhengen, også i Roma ble kontrollen med korntilførsel (også i dette tilfellet egyptisk korn) en viktig forutsetning for politisk makt. Legg på en dose sirkus, og folket er sånn passe nok fornøyd.
Sammenhengen mellom sult, matvarepriser og opprør har vært kjent i årtusener. Underlig nok synes opptøyer i Nord-Afrika og andre steder denne vinteren å komme bardus på mange, for skriften på veggen har altså vært der siden oldtiden. Da eiendomsmarkedet kollapset sommeren 2007, ble investering i råvarer, deriblant mat, en trygg investering. Avregulering av dette livsviktige markedet under 2000-tallet åpnet for svært profitable investeringer. For investorene. Koblet med økende behov for biobrensel, noen magre kornår, flom og tørke, steg prisen raskt og rekordhøyt i 2007-2008. Allerede i 2007 brøt det ut opptøyer i Mexico, kalt «tortillakrisen. Så fulgte opptøyer i Haiti, Senegal, Indonesia, Zimbabwe, Kamerun, Jordan, Yemen, Vest-Bengal i India, Argentina og Saudi-Arabia. For å nevne noen få av over 30 land hvor folk tok til gatene i protest mot høye matvarepriser de følgende to år.
Som Farao hadde mange av disse landene lært seg å fylle kornlagrene i fete år, noe man også fortsatte med fram til midten av 1990-tallet. Det var på den tiden Verdens handelsorganisasjon (WTO) kom til, og det ble preket kutt i subsidier, vekk med tollbarrierer og salg av overskuddslagre. Historien om Josef og Farao forsvant fra politisk doktrine. Og med det, matvaresikkerheten for de fattigste landene.
Egypt var et foregangsland for avregulering av matvaremarkedet. Allerede i1977 avskaffet Faraos arvtager president Anwar Sadat priskontroll på korn i Egypt. «Brødopprøret» det året tvang myndighetene til retrett. For Sadats etterfølger Hosni Mubarak var brød til folket et viktig verktøy for å beholde makten. Du kan servere folk en viss dose sirkus i form av flammende patriotiske taler, men skal de forbli lojale må de ha brød. Men da matkrisen kom i 2008 hadde også Mubarak glemt gamle sirkuskunster. Egypt hadde ingen forsvarsmekanismer mot de raskt stigende matprisene. Resultatet, de største brødopptøyene siden 1977.
Og opptøyene fortsatte, både nord og sør for Sahara, og langt øst for Nildalen. Etter matopptøyene i 2008 gjeninnførte mange land regulering av markedet for basismatvarer. I Asia stoppet flere land eksport av ris, i Afrika ble nye subsidier diskutert. Og så opplevde man et par fete år. Matvareprisene stabiliserte seg. For en kort stund. Så, i andre halvdel av 2010 brøt opptøyer ut igjen. Spesielt alvorlige ble de i Mosambik, beste gutten i avreguleringsklassen sør for Sahara. Det endte med at myndighetene hastevedtok 20 prosent subsidiering av korn etter at 13 mennesker var blitt drept i protester i hovedstaden Maputo. Da folk tok til gatene i Tunisia og Algerie i januar, var prisene på basismatvarer rekordhøye ifølge FNs matvareorganisasjon FAO. I Tunisia endte opprøret med presidentens avgang. Algerie er det fortsatt lurt å holde ett øye med.
Egypts demokratibevegelse – beskrevet som en «syklisk protestbevegelse» – har kommet og gått med økende styrke de siste ti år. Den har flere utspring, kamp for politiske rettigheter, mot politivold, for arbeiderrettigheter og for ytringsfrihet. Men den hadde ikke fått den styrken den hadde, om det ikke var for at vanlige egyptere har fått mindre på matbordet.
Egypt er unikt, både i Midtøsten og Afrika. Det er ikke blant de fattigste landene, den egyptiske befolkningen har et høyt utdanningsnivå, og både mobilnett og internettdekningen er god. Alt dette er viktig for suksessen til den egyptiske revolusjon. Men en av de viktigste forutsetningene for opprøret, er til stede i mange land: galopperende prisstigning på matolje, korn, sukker, ris – kort sagt, vårt daglige brød. Over hele det afrikanske kontinent, i Midtøsten og deler av Asia er en yngre generasjon lei av sirkuset rundt aldrende ledere, med skinnende medaljer fra en stadig mer fjern frigjøringskamp. De vil ikke lenger la seg blende av antikolonialt bling-bling, de vil ha brød på bordet. Hvor opprøret bryter ut i neste omgang? Hold et øye med kornlagrene.
