Sikret hun en fredelig overgang i Sør-Afrika, eller forlenget hun lidelsene til millioner av mennesker? De fleste er enig i det siste. Margaret Thatcher bortgang har vist akkurat hvilken kontroversiell politiker hun var, også mer enn tjue år etter sine glansdager. Også langt hjemmefra.
Mens Thatcher er beundret i noen østeuropeiske land, først og fremst Polen, for sin uforsonlige linje overfor Sovjetunionen, er hun lite aktet i Chile, hvor man husker hennes nære vennskap med tidligere kuppmaker og diktator General Agosto Pinochet, eller nabolandet Argentina, som jo kjempet en krig med Jernladyen.
Men få steder utenfor Storbritannia er damen like omstridt som i Sør-Afrika. Som i Chile, hvor Pinochets gamle kumpaner de siste døgnene har rost Thatcher for hennes stahet, vitner minneordene over henne om fortsatt dyp forskjell på hvordan man ser historien. Mens høvdinger i det gamle Nasjonalistpartiet, partiet som gradvis innførte det som ble kjent som Apartheidpolitikken etter sin overtagelse i 1948, omtaler henne som en «stø klippe».
«Thatcher hadde et bedre tak på de geopolitiske realitetene i Sør-Afrika enn mange av hennes samtidige. Som en stø kritiker av Apartheidregimet hadde hun tro på at mer kunne oppnås gjennom å engasjere seg konstruktivt med den sørafrikanske regjeringen, enn gjennom darkoniske lover og isolasjon», heter det i en melding fra Apartheidstatens siste president FW De Klerk.
Det konstruktive engasjementet De Klerk henviser til, var den såkalte «Constructive Engagement»-politikken med opphav i Ronald Reagans administrasjon på begynnelsen av 1980-tallet. Mens Reagans forgjenger president Jimmy Carter støttet et majoritetsstyre i Sør-Afrika, sammenfalt Reagans øvrige agenda mer med det hvite mindretallsregimet sin agenda i Sør-Afrika. Tanken i Washington, og London, var at Sør-Afrika virkelig sto overfor en slags kommunistisk maktovertagelse om frigjøringsbevegelsen African National Congess (ANC) kom til makta. I nabolandene Angola og Mosambik satt allerede regjeringer som hadde sympati i Sovjetunionen. Sør-Afrika lå i mer eller mindre krig med disse (med mer og mindre åpen støtte fra USA). I Sørvest-Afrika, senere Namibia, kjempet en annen frigjøringsbevegelse med støtte fra Moskva mot den sørafrikanske militærmakten.
Om Apartheid ble avskaffet for raskt, ville det oppstå et maktvakuum i sørlige Afrika, og veien lå åpen for Moskva, hele veien til Kapp det gode håp. Selv om Reagan, og hans viseutenriksminister Chester Crocker, etter hvert tødde litt i forhold til både Sør-Afrikas nabostater og frigjøringsbevegelseneder, rikket ikke Margareth Thatcher en tomme. Hun ble den ubestridte forsvarer av det «konstruktive engasjementet» og den absolutte motpol til den voksende internasjonale Anti-Apartheidbevegelsen og dens krav om boikott og sanksjoner. Heller ikke den stadig mer brutale behandlingen av demokratiforkjempere i Sør-Afrika eller de særs blodige krigshandlingene i Angola rikket Jernladyen. ANC og deres kolleger var terrorister, Moskva lurte i den angolanske bushen, og på det sørafrikanske veld.
Men faren for kommunistisk overtakelse av hele det sørlige Afrika var nok betydelig overdrevet, snarere kan man argumentere for at Moskva fikk god grobunn på denne sørlige tippen av kontinentet nettopp på grunn av korstoget mot kommunismen. Historikere synes også enige om at det konstruktive engasjementet nok ikke hjalp til med å avskaffe Apartheid. I stedet ser det ut til at først Reagan, og senere hans britiske motpart, kan ha flenget dødskrampene til det rasistiske regimet i Sør-Afrika. Og således også påført namibierne noen ekstra år med frihetskamp, angolanerne en unødvendig brutal periode av borgerkrig. Også i Mosambik forlenget nok det såkalte konstruktive engasjementet brutal borgerkrig.
I sum er det derfor få lovord, utenom de Klerk sine, å spore i Sør-Afrika ved Thatchers bortgang. ANC har sendt ut en diplomatisk pressemelding, talsmann Keith Koza melder at «hennes bortgang signaliserer slutten på en generasjon av ledere som hadde makten i en svært vanskelig periode styrt av den kalde krigens dynamikk.»
Men i den tidligere frigjøringsbevegelsen høres også mindre forsonende ord. ANC-veteran Pallo Jordan, som i mange år jobbet ved organisasjonens Londonkontor repliserte med det erkebritiske og ikke så lett oversettbare good riddance da avisen The Guardian ringte:
– Hun var en sterk støtte for Apartheidregimet. Hun var en del av en høyreallianse, sammen med Ronald Reagan som ledet til en masse unødvendig død. På slutten av forhandlingene satt jeg i hennes kontor, sammen med Nelson Mandela, i 1991. Hun visste hun ikke hadde noe valg. Selv om hun kalte oss en terrorbevegelse, måtte hun ta en terrorist i hånda, hun måtte snakke med en. Så hvem vant?
Det skal legges til at Jernladyen senere fikk et nært forhold til Sør-Afrika og møtte Nelson Mandela flere ganger da hun besøkte landet. Hennes sønn Mark valgte også å bosette seg i Cape Town og har hatt betydelige næringsinteresser i landet, hvor han også er dømt for å ha finansiert et kuppforsøk i Ekvatorial Guinea. Sagaen om Thatcher-familien fortsetter altså i Sør-Afrika. Også kampen for Margaret Thatchers ettermæle vil fortsette der, akkurat som i Storbritannia.
