Denne uka var det tre år siden Libyas mangeårige diktator ble drept. Kampen om Libya var ikke over med Gaddafis død for tre år siden, den var så knapt begynt.
Muammar Gaddafi ble halt ut av et betongrør, mishandlet og skutt. En kornete mobilvideo fanget den lite ærerike slutten. Men det som mange mente ville bli slutten på tiår med diktatur, og et drøyt halvår med borgerkrig, ble bare en fotnote. Gaddafis død brakte ikke fred og frihet til libyerne, men bare mer død.
I likhet med Iraks Saddam Hussein, og senere Syrias Basher el-Assad, ble Gaddafi kraftig demonisert i tiden før hans fall. Det var gode grunner til dette, men det gjorde at opprøret som startet i februar 2011, ikke kunne få en fredelig løsning. Opprøret startet, som i nabolandene Tunisia og Egypt med fredelige demonstrasjoner i flere byer. Men i det autoritære Libya utviklet opprøret seg fort til en kamp mellom sikkerhetsstyrker og grupper med opprørere. Utenfor Libya satt en aktiv opposisjon som krevde internasjonal handling. Gaddafis flammende taler, der han sammenlignet opprørere med rotter, som må renses ut, ble tatt som bevis på at hans tropper planla folkemord i øst.
Libya er, som Irak, ikke en nasjon, men en konstruksjon streket opp på kart i Europa. Navnet ble brukt alt av grekerne, men dagens grenser fikk Libya først i 1934. I 1911 invaderte italienerne den ottomanske provinsen Tripolitania. Snart møtte de motstand øst i provinsen, i Cyrenaica. Herfra drev Omar Mukhtar en vellykket geriljakrig mot italienerne i 22 år. Omar Mukthar, og hans mujaheddin, er udødeliggjort i Hollywoodfilmen Ørkenløven fra 1981. Men Mukhtars motstand var ikke bare en antikolonial kamp, eller en antifascistisk kamp mot Mussolini, slik det portretteres i Ørkenløven. Mukthar var religiøst skolert og ledet an for den sufiske Sanussiordenen. Denne ordenen, som bredte om seg et drøyt hundreår tidligere flere steder i Sahara, skulle senere bli kongefamilie i Libya da italienerne trakk seg ut i 1951. Kong Idris al-Sanussi av Libya ble i 1969 avsatt av den 27-årige obersten Muammar Gaddafi.
I dag er etterkommere av al-Sanussi bare noen av flere ”tronpretendenter” i det nye Libya. Al-Sanussi står sterkt i Libyas nest største by Benghazi, hvor også oppøret i 2011 tok fart. I gatene dukket portretter av den gamle kong Idriss opp, og kongens flagg er en del av nye Libyas flagg. Det var i Benghazi, og Cyrenaica, at opposisjonen klarte å samle seg mot Gaddafi. Og det var altså den Gaddafi angrep i talene han holdt i februar og mars 2011. Gaddafis ord om utrensking av rotter førte til at Sikkerhetsrådet vedtok Resolusjon 1973 17. mars, som opprettet en flyforbudssone og kalte på ”alle midler” for å beskytte sivile i Libya. Tolkningen av resolusjonen har i ettertid vært omstridt, enden på visa var uansett en håndsrekning til flere deler av opposisjonen, som dermed lyktes å styrte Gaddafi. Men i ettertid ikke har klart å enes om å styre ett nytt Libya.
Tre år senere er Libya ett lappeteppe av regionale og religiøse konflikter. Kaoset har, som i Irak og Syria, gitt handlingsrom til radikale islamistgrupper. Dette er ikke bare farlig for innbyggerne i Libya, men også naboland. Blant de som har vært bekymret, og også har grepet inn er Egypt. Før resolusjon 1973 insisterte opposisjonen i eksil at det var Gaddafi som var problemet, og så fort han var vekk, ville ting ordne seg. Men, som i Irak etter Husseins fall, har internasjonal intervensjon, i stedet for å skape et nytt og demokratisk styre, vært med på å skape en situasjon hvor gamle skillelinjer mellom grupper, klaner og religiøse retninger blir mer tydeligere, samfunnet mer polarisert. Det romantiske bildet man måtte ha hatt, av opposisjonen som en slags ørkenløver i kamp mot en fascistisk diktator er vekk. I dag regner FN med at hundretusen mennesker er på flukt internt i Libya. De siste dagene har minst 75 mennesker mistet livet i nye kamper om Benghazi.
Det er forresten ikke avdekket at Gaddafis styrker hadde planer om organisert folkemord våren 2011. Derimot har menneskerettsgrupper avdekket omfattende overgrep, eller hevnangrep mot folkegrupper som ble ansett å støtte Gaddafi i 2011. Norge var ett av landene som stilte seg bak intervensjonen mot Gaddafi, med begrunnelsen at man skulle beskytte sivile. Både vår egen rolle i dette, og den rollen selve intervensjonen spilte i Libya, bør mane til ettertanke. Det ble gjort forsøk på forhandlinger med Gaddafi, forhandlinger som vi nå vet at også Norge hadde del i. Det er umulig å si hva som kan ha blitt utfallet om man hadde satset på det sporet, framfor bombekrigen. Men særlig verre stelt, kunne libyerne i dag, knapt ha vært.
