155 er det offisielt antall drepte etter kampene rundt presidentpalasset i Juba som startet fredag ettermiddag 8. juli. De drepte er både fra Presidentgarden og visepresident Machars livvakter.
Fredag 8. juli 2016, klokka 1600: Militærpoliti og soldater fra den offisielle hæren, SPLA, står i en rundkjøring i Juba og sjekker registreringsnumre, vognkort og førerkort på alle tohjulinger. Er de ikke tilfreds, lemper de motorsyklene opp på lastebilen de har med til formålet. Førere og eiere av de såkalte bodaboda, motorsykkeldrosjene, kan bare måpende betrakte at levebrødet forsvinner i militær arrest. Dette er ikke dagen for å krangle. Soldatene, som de siste ukene har økt i antall i Jubas rundkjøringer, virker nervøse. våpnene er usikret. I noen uker har soldater, militærpoliti, sikkerhetsstyrker, regulære og andre, brukt Jubas rundkjøringer som sin egen bank. Den ordinære lønna har uteblitt. Dermed har bodaboda-sjåførene, ugandiske drosjesjåfører, etiopiske handelsmenn og andre som kunne tenkes å inneha noen sedler sørsudanske pund, stadig blitt pålagt nye trafikkregler og forelegg. Heldigvis for meg er ikke turen kommet til kawaja’ene, «hvitingene», ennå. Man har alltids noen dollar gjemt bort i tilfelle. Disse kontrollene i rundkjøringene er også en av grunnene til at de fleste av Jubas utlendinger holder seg innenfor høye porter etter mørkets frembrudd. På kveldstid er kontrollene rett og slett farlige.
Kvelden i forveien ble seks soldater drept i en annen rundkjøring i Juba. Hendelsen inntraff da de skulle sjekke en bil med soldater fra opposisjonsstyrkene, SPLA-in-opposition (SPLA-IO). Også ved to andre veisperringer kom det til skyting, der henholdsvis en FN-bil og en amerikansk ambassadebil ble beskutt. Det er altså ingen unntak for regimet SPLA har satt opp i gatene. Vår bil kommer fint gjennom både en og to rundkjøringer, før vi svinger inn foran The Regency Hotel. Her er det enda flere soldater. En av våre passasjerer, Stephen Robo fra sivilsamfunnsorganisasjonen CEBO, skal delta på et møte sammenkalt av gode krefter i et forsøk på å få forskjellige militærstyrker i Juba å snakke fredelig sammen. Robo har akkurat fortalt meg om kampene i hans hjemby Wau. Der har milits gått løs på sivilbefolkningen. Familien hans sitter nå i en stor beskyttelsesleir nylig opprettet av FN. Rundt i hele Sør-Sudan sitter nå bortimot 350.000 mennesker i slike leire, de tør ikke dra hjem. Idet vi setter av Robo ved The Regency, svinger det inn en kolonne biler på samme sted. Her kommer den mannen som Robo holder ansvarlig for angrepene mot slekt og venner i Wau: President Salva Kiirs hærsjef og Jubas sterke mann, Paul Malong.
Det er utrivelig å kjøre rundt i Juba denne ettermiddagen. Den sterke tilstedeværelsen av soldater skaper en trykket og intens atmosfære. Er det ett sted man ikke ønsker å være, er det i nærheten av Paul Malongs konvoi. Vi setter avgårde så rolig vi kan mot det historiske sentrum av byen. Vi passerer en rekke store eiendommer og bygninger. Ett av dem er presidentpalasset. Foran presidentpalasset – i Juba kalles anlegget «J1» –er det satt opp en rekke nye fine parkbenker. Da vi passerte noen dager tidligere, spøkte vi om disse; hvem tør liksom å sette seg ned der, på Jubas mest bevoktede gressplener? Man risikerer å bli skutt på flekken. Det er lite å spøke med når vi passer J1 noe før klokken halv fem denne ettermiddagen, fredag 8. juli. Det sitter faktisk noen på parkbenkene. Det er soldater fra Salva Kiirs presidentgarde, i nypressede uniformer og med røde berets. De er bevæpnet med automatgevær av typen Kalasjnikov (de vanligste er AK47 og AK74, produsert i Øst-Europa og Kina) samt har rakettdrevne granater (RPG, «bazookaer», også produsert i Øst-Europa og Russland). Jeg tenker at de er til bruk mot kjøretøy og spør sjåføren om vi holder helt korrekt fart. Litt for sakte eller litt for fort, kan bety trøbbel. Vi passerer porten, innenfor finnes en parkeringsplass. Her har vaktene noe som ligner kelneruniformer med hvite jakker, sorte bukser og dusker her og der. Parkbenker og kelnere, og det som må være flere hundre soldater. Idet vi legger rekken av benker og tungt bevæpnet personell bak oss, kommer enda flere soldater til. Sjåføren forklarer: Presidentgarde, nasjonal sikkerhetsstyrke (NSS), og noen han ikke er sikker på. Deretter stopper vi for enda en konvoi, en høyt rangert person flankert av enda en liten styrke er på vei inn til J1. Klokka halv fem er vi godt forbi det som kan kalles «regjeringskvartalet» i Juba by.
Hendelsen kvelden i forveien, der seks soldater ble drept, er en av grunnene til at president Salva Kiir har innkalt til møte i J1 denne ettermiddagen. Han har kalt på sin visepresident Riek Machar, som altså kontrollerer en hel liten egen hær, samt andre visepresident James Wani Igga. Muligens er det hans konvoi vi nettopp passerte, vaktstyrken hans er betydelig mindre enn de to andres. Den spente stemningen skyldes de siste årenes borgerkrig. Mellom desember 2013 og august 2015 var det krigføring mellom styrkene som er lojale til president Kiir og styrkene kontrollert av visepresident Machar. Krigen brøt ut etter at Kiir anklaget Machar og andre for forsøk på statskupp. Hæren, SPLA, ble splittet i to deler: Soldater og offiserer tilhørende dinka-gruppen støttet Kiir, mens soldater og offiserer med nuer-bakgrunn, som Machar, hoppet av (dinka og nuer er de to største befolkningsgruppene av flere i Sør-Sudan). De to hærene tiltrakk seg etter hvert en rekke andre grupper. Det ble også formet nye, slik den militsen som er mobilisert i Wau, som Robo fortalte meg om. I tillegg til å kjempe mot hverandre, utførte begge styrkene også angrep på sivile. Dinka-dominerte SPLA angrep sivile nuere, nuer-dominerte SPLA-IO gikk løs på dinka. Den svært brutale krigen kostet minst 50.000 menneskeliv og drev nær to millioner mennesker på flukt. For det internasjonale samfunnet, især Norge, Storbritannia og USA som utgjør den såkalte «Troikaen» og dermed har en slags meglerrolle, var det svært viktig å få stoppet denne nye krigen. I bakgrunnen spøkte bildene fra folkemordet i Rwanda – et folkemord som det internasjonale samfunn kanskje kunne ha forhindret. Da en fredsavtale mellom partene i borgerkrigen ble inngått i nabolandet Etiopias hovedstad Addis Abeba i august 2015, var det derfor en viss lettelse å spore – men man visst godt at man ikke var i mål. Avtalen var skjør. Partene ville helst ikke ha den, og i hvert fall ikke punktene som betød avvæpning og en demilitarisering av hovedstaden Juba. Ifølge avtalen skal partene ha et begrenset antall soldater og våpen rundt hovedstaden. Og man skal integrere styrkene. Med skyteepisoden torsdag kveld, er hele avtalen nå i fare. Da vi svinger inn på The Bedouin Lodge and Restaurant noen kilometer unna J1 er klokka rundt kvart på fem.
Akkurat hva som utløste det videre forløpet denne ettermiddagen, vet vi ikke. Og det kan bli vanskelig å få klarhet i også, for de aller fleste som opplevde dette på nært hold er døde. De som fortsatt lever er livredde. Det følgende er hva noen av dem forteller, uten at jeg kan si helt sikkert at det var slik det skjedde:
Litt over klokken fem er president Kiir og visepresidentene Machar og Igga eskortert inn i et sikret møterom inne i presidentpalasset J1. I en konferansesal venter det lokale pressekorpset. Flere har akkurat kommet fra The Regency Hotel, der også jeg var en drøy halvtime tidligere. Der har de blant annet diskutert pressens rolle i å roe ned gemyttene, rapporterer ansvarlig slik at man ikke forsterker konfliktene, utløser noe. Det finnes noen høyere bygninger et lite stykke unna J1. Fra de øverste etasjene her, kan man se ned på parkeringsplassen på innsiden av palassets murer. Et vitne i en av disse bygningene forteller at han ser en krangel på parkeringsplassen, som er full av svarte minister- og visepresidentbiler. For livvaktene er det viktig hvem som er plassert hvor. For livvaktene til visepresident Riek Machar, som gjentatte ganger har anklaget noen i SPLA for å forsøke å drepe ham den siste måneden, er det nok ekstra viktig å ha en god parkeringsplass og sikker fluktrute. Utifra det vitnet forteller kan det virke som livvaktene er misfornøyd med plassen de er tildelt. Vitnet vet ikke hva som blir sagt, men at det oppstår en krangel inne på parkeringsplassen bak palassets murer, støttes opp av andre kilder. Vitnet beskriver en fremtredende kvinnelig soldat, trolig en av Machars livvakter, som står ansikt til ansikt med en soldat fra en annen styrke. En mannlig soldat gir henne en ørefik. Heller ikke i Sør-Sudan er det å klapse til en kvinne i full offentlighet særlig pent. Gjerningsmannen er den første som blir skutt. Deretter skyter noen kvinnen. Så skytes det fra alle mot alle inne på parkeringsplassen. I konferanserommet i palasset kaster journalistene seg ned på gulvet, inkludert et team fra nyhetskanalen Al-Jazeera. Kamera går mens de søker tilflukt under stoler, det eneste tilgjengelig som kunne minne om beskyttelse.
På The Bedouin er jeg akkurat blitt servert noe mat. Noen titalls gjester er i gang med fredagspilsen. Spredte skuddsalver får de av oss som sitter ytterst mot hagen å spisse ørene. Jeg noterer tidspunktet: 17.26. Deretter blir skytingen mer intens, vedvarende. Praten i baren forstummer. Rundt palassets murer har jeg jo nylig sett store deler av vaktstyrken til Riek Machar – samt presidentgarden til Kiir henslengt på benkene. Disse braker nå sammen. Usikker på hva som skjer med visepresident Machar forsøker nå hans styrker å storme porten, der æresgarden i de hvite kelneruniformen står. I en av de høye bygningene rundt palasset, har sudaneren Moussa lagt seg ned på gulvet. Hundrevis av soldater kommer plutselig fra alle kanter rundt presidentpalasset, forteller han meg senere, mens han skjelver. Stephen Robo har søkt tilflukt på The Regency. Der er fortsatt også hærsjefen, den fryktede Paul Malong. Etter en liten stund samler han sine folk og drar.
Kampene har ikke pågått lenge før ryktene begynner å gå i Juba. Det svirrer rykter om at visepresident Riek Machar er blitt arrestert og eller drept. Hvor ryktet har sin opprinnelse, er omtrent like vanskelig å fastslå som hvem som først skjøt. Ryktet når imidlertid raskt til Machars styrker, forlagt ved Jebel litt utenfor Juba. Og Facebook. Machars talsmann i Nairobi i Kenya, James Gatdet Dak, poster det på sin profil. I Jebel kan man tenke seg at SPLA-IO blir rasende. Noen hopper i bilene og kjører mot palasset, hvor de ankommer 30-40 minutter etter at de første skuddene ble avfyrt på palassets parkeringsplass. En forteller meg at det var ti biler som forlot Jebel, en annen mener det var tjue. På The Bedouin hører vi nå virkelig kraftige våpen i bruk. Det dundrer, det må være tanks. Men hva brukes de til – mot hva og hvem? Klokka er noe over 18.
På dette tidspunktet er det ingen som snakker lenger i baren på The Bedouin. Fredagspilsen står urørt. Det er stille. Alle lytter. Så ringer telefoner, satellittelefoner, sambandsutstyr. FN går til «kode hvit» som betyr å søke tilflukt, stenge seg inne. Flere menn forlater baren raskt. Bortimot 14.000 fredsbevarende FN-soldater i Sør-Sudan har nå «husarrest». Enda noen flere forlater baren. Kan man komme seg til et sikrere sted nå, så gjør man det. Vi får høre at presidentpalasset er under angrep. Det skytes ved universitetet, Juba University. Det er soldater, det er tanks, det er fly, det er milits. Jeg tenker på parkbenker, på æresgarde i kelneruniformer, på soldatene på parkbenkene. Sitter man på disse fine nye parkbenkene, blir man skutt, tenker jeg. Ble de mange RPG-ene brukt? Mot hvem og hva
Så blir Juba stille. Som om de har skutt seg tom. Helt stille. Vi venter en stund. Lytter, venter, teller. Klokka er kvart på sju.
Postscript: Det offisielle antallet drepte for kampene rundt presidentpalasset ettermiddagen 8. juli er 115 fra henholdsvis Presidentgarden og Machars livvakter. De fleste er imidlertid enig om at denne siste utgjorde et høyere antall den dagen, og at også komvoien fra Jebel med SPLA-IO var stor. Både livvaktstyrken og SPLA-IO som kom til skal ha blitt tilintetgjort. Det var få sivile i området, befolkningen i Juba holder seg klokelig unna når så mye personnell samles. Men det er mye som tyder på at også sivile har blitt drept i kryssilden. Sivile telles ikke ved slike anledninger i Juba. Flere vitner bekrefter at det foregikk rydding i området helt til neste morgen, og at det var «hauger» med lik. Den påfølgende søndagen angrep SPLA basen til SPLA-IO og jaget restene av Machars styrker og visepresidenten selv ut av Juba. I løpet av helgen søkte 35000 mennesker tilflukt i kirker og hos humanitære organisasjoner.
