Statoils årsrapport avslører et godt år for selskapets ledelse, det deles ut bonuser i millionklassen på toppen av allerede voksne lønninger, og som seg hør og bør dekkes dette av norske medier. Men det er kanskje andre typer bonuser pressefolkene bør vie oppmerksomhet – signaturbonusene.
De er litt vanskelig å få øye på i selskapets norske årsrapport, men står pent oppførti den engelske utgaven av årsrapporten. I seg selv er ikke signaturbonus noe mystisk, det er noe man betaler når man inngår en avtale om for eksempel letelisens etter olje i et land. Men det som er litt mer oppsiktvekkende er hvem som mottar denne bonusen i dette tilfellet. I årets rapport fra Statoil erklærer de at de har gitt Angola 3,1 milliarder norske kroner i signaturbonus for eierandeler og lisenser i Kwanzabassenget utenfor Angolas nest største by Benguela.
Spesielt i Angola har signaturbonus vært omstridt. På nittitallet var denne typen bonuser, og andre innteker fra oljevirksomhetene, med på å finansiere regjeringspartiet MPLAs lange krig med opprørshæren UNITA (som fant sine inntekter i de diamantrike nordlige Lunda-provinsene). Olje- og diamantinntekter var etter all sannsynlighet med på å forlenge en av Afrikas lengste og mest brutale konflikter.
Krigen var også med på å befeste hemmeligholdet rundt landets oljeinntekter. Da freden kom i 2002 , fortsatte hemmeligholdet. Manglende åpenhet gjorde Angola til et av verdens mest korrupte land, og etter hvert også til et av de landene i verden med størst forskjell på fattig og rik. En politisk og økonomisk elite hadde vokst fram i hovedstaden Luanda, rundt president Jose Eduardo dos Santos og statsoljeselskapet Sonangol. Internasjonale oljeselskaper var med på å hjelpe denne eliten å plyndre Angolas ressurser.
Derfor krevde både donorer, menneskerettighetsorganisasjoner og Pengefondet mer åpenhet rundt oljeinntektene. Angolanere flest måtte få en mulighet til å kontrollere egne myndigheter, både på inntekstsiden og utgiftssiden. Dels har man lykkes i dette arbeidet, i dag offentliggjøres blant annet statsbudsjettet. Men fortsatt er noe av det mest interessante ikke hva man finner i det offenltige budsjettet, men hva man ikke finner der. Det finnes noen hentydninger til de omfattende signaturbonusene, og såkalte ”sosiale bonus” som stat og selskap mottar fra internasjonale selskap. (Sosiale bonuser er bonuser selskapene etter eget sigende gir sosiale prosjekt i Angola). Men hentydninger er langt fra en fullstendig oversikt. Organisasjonen Global Witness, som deltok i arbeidet med å avsløre Angolas krigsøkonomi ved årtusenskiftet, fant i 2011, noen måneder før Statoil altså inngikk avtalen om Kwanzabassenget, at signaturbonuser, sosiale bonuser og andre bonuser, var vanskelig å finne igjen i nasjonalt regnskap, de var heller ikke gjort rede for i Sonangols åpne regnskap.
Man kan godt legge til at Angola fortsatt er et land med et høyst tvilsomt forhold til menneskerettighetene, og at pressefriheten her, som i så mange andre oljeland, i beste fall er teoretisk.
Vi vet altså ikke så mye om hvor de 3,1 milliarder norske kronene Statoil har betalt i signaturbonus har havnet. Og verken den norske eller den angolanske befolkningen har noen reell mulighet til innsyn i disse pengetransaksjonene. Vi vet hvor mye Statoil gir i signaturbonus fordi krav om innsyn i dette har vært rettet mot selskapet tidligere, noe som har ført til at de har måttet inkludere tallene i sine årsrapporter. Men det burde være et rimelig krav, ikke minst for den angolanske befolkningens skyld, å få vite hvem som mottar disse pengen og hva de er ment å brukes til. Har Statoil betalt for presidentfamiliens underhold? Går pengene til å ruste opp ett allerede velutstyrt opprørspoliti? Eller brukes de tre milliardene, som selskapet selv antyder andre steder i sin årsrapport, til å gi folk flest i Angola et bedre liv?
Les mer om Statoils sosiale forpliktelser her
Og litt mer om oljelandet Angola her
