Om morgenen 13. juli 2016 rundt klokka åtte hadde vi allerede tilbrakt en time foran den lille skittenhvite bygningen som er avgangshallen til Jubas internasjonale flyplass. Vi sto i kø. Det var kø nummer to, etter en gjeng kinesiske arbeidere. Køen skulle i et fly chartret av flere skandinaviske hjelpeorganisasjoner. Vi var tre med norske pass.
De som stod i vår kø, og de andre køene, hadde i flere dager holdt seg innendørs, krøpet langs gulvene, ventet, laget mat i mørket uten strøm, lyttet og ventet. Utenfor vegger og vinduer foregikk kamper, dels med lette håndvåpen men også med tanks og angrepshelikoptre. Trøtthet og nervøsitet lå i ansiktene, på litt avstand stod soldater, og bevæpnet milits. Køene oppførte seg pent. I skoen, i bukselinningen, hadde jeg dollar og euro, alle mine sørsudanske pund hadde jeg gikk sjåføren som dagen før med en viss risiko hadde kjørt meg gjennom Juba.
En knapp uke tidligere hadde jeg besøkt samme område i et helt annet ærend.
«Vi har lagt merke til at de sender vekk barna sine, det er ingen barn i gatene her.» En representant for de som var satt av FN til å overvåke våpenhvileavtalen året før, har nettopp brukt en time på å forklare meg hvordan det går. Hun har gått igjennom punkter i en våpenhvileavtale fra august 2015 som ikke er fulgt opp, punkter som er brudt, direkte provokasjoner og rykter.
Etter at det brøt ut borgerkrig i verdens yngste land i desember 2013, mellom president Salva Kiir og hans tidligere visepresident Riek Machar, og andre avsatte regjeringsmedlemmer, brukte det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, betydelige ressurser på å få partene til bordet. Og en avtale. Avtalen – dens fulle navn var «Agreement on the Resolution of the Conflict in the Republic of South Sudan» (ARCRSS) – forutsatte en avspenning og opprettelse av en midlertidig regjering, «Transnational Government of National Unity» (TGoNU). Jeg er ikke så glad i sånne lange bokstavrekker selv, men disse er viktige. I denne regjeringen fikk opposisjonsleder Riek Machar tilbake posten som første visepresident. 20 måneder med krig, og nær like mange måneder med fredsmegling, hadde ikke gjenopprettet tilliten mellom de to rivalene. Machar nølte med å vende tilbake til Juba for å ta opp posten sin. Det skjedde først i april 2016. Et annet punkt i avtalen gjaldt avvæpning av milits og begrensninger på hvor mange tropper hver av partene – regjeringshæren SPLA, og Machars styrker kalt SPLA – in opposition (SPLA-IO) kunne ha stasjonert i Juba. Verken Kiir eller Machar følte seg trygge. Begge stasjonerte sine styrker i og rundt Juba. Og i en blatant overtredelse av ARCSS, tyder mye på at de ble rustet opp snarere enn bevæpnet. FNs ekspertpanel viser blant annet at det ble kjøpt inn kamphelikoptre. Kombinasjonen – store styrker forlagt i Juba og to rivaler på toppen som ikke stolte på hverandre – var giftig. Hos det internasjonale samfunnet stasjonert i Juba kimet det i varselklokkene. Det var krigshandlinger rundt i landet og nå økte antallet hendelser i Juba.
– Vi har hendelser her i Juba nå som involvere folk fra SPLA-IO og regjeringshæren. Partene er av den oppfatning at ARCSS er tvunget på dem.
Så ble jeg fortalt om de bortsendte barna.
– Dette gjør oss veldig urolige, fikk jeg høre på vei ut.
Samme kveld, 7. juli 2016, ble det registrert enda en slik hendelse som bekymret de som var satt til å overvåke fredsavtalen. Ved en veisperring i bydelen Gudele vest i Juba kom det til skyting mellom soldater fra de to hærene. Fem SPLA-soldater skal ha blitt drept.
Om formiddagen 8. juli var alle mine avtaler kansellert. Stemningen var ekstremt spent og de som kunne, holdt seg innendørs. Det gikk rykter om hva som hadde skjedd i Gudele. Jubas ambassader sendte ut tekstmeldinger og email til alle utenlandske borgere: «Hold dere inne. Sørg for å ha mat og vann». Jeg bestemte meg likevel for å intervjue Stephen Robo. Jeg intervjuet Robo fordi han var fra Wau i Bahr al-Ghazal. I mai 2016, noen uker etter at Riek Machar hadde gjenopptatt posten som visepresident i Juba, angrep dinkamilits bydelen hvor Robo bodde med familien sin. Han var ikke til stede men fikk angrepet beskrevet av sin kone som hadde søkt tilflukt hos FN med barna.
Tre kvarter etter at jeg hadde avsluttet intervjuet med Robo, braket Salva Kiirs presidentgarde sammen med soldater fra SPLA-IO ved presidentpalasset, kalt J1. (Hva som skjedde i Juba 8. juli 2016 har jeg skrevet mer om her.)
Jonathan Pedneault har fulgt utviklingen i Sør-Sudan for Human Rights Watch siden januar 2016. Da jeg var på vei ut av Juba 13. juli i fjor, var han på vei inn.
– Vi vet ennå ikke helt hva som skjedde rundt J1. Men både søndag og mandag vet vi at begge sider brukte tunge våpen i tett befolkede områder. I lys av intensiteten i kampene var det relativt få døde sivile. Rundt en av tre drepte, var sivile, sier Pedneault.
FNs sikkerhetsråd ba ganske raskt om en granskning av hendelsene i Juba, ikke minst fordi FN selv kom under ild og to kinesiske soldater ble drept. Rapporten fra september 2016 lister opp flere årsaker til volden i Juba. Den viktigste var partenes uvillighet til å etterleve avtalen fra august 2015. Ekspertpanelet som utarbeidet rapporten kom med sterk kritikk av den fortsatte opprustingen av begge parter etter august 2015, inkludert anskaffelse av kamphelikoptre og bevæpning av milits. Også Human Rights Watch fulgte med på hvordan partene overholdt fredsavtalen fra august 2015.
– Det vi så i Juba i juli i fjor var en type symptomer vi hadde sett andre steder. Etter at fredsavtalen ble inngått så vi hvordan det ble dannet milits og selvforsvarsgrupper på Machars side. Og hvordan SPLA da utstasjonerte flere tropper som svar. Tidlig i 216 så v dette i Central-Equatoria og Western Bahr al-Ghazal.
Pednault understreker at troppene, på begge sider, sto bak svært alvorlige overgrep mot befolkningen og at det igjen bidro til en ytterligere opptrapping. Blant annet dinkamilitsen Mathiang anyoor – en milits under ledelse av hærsjef Paul Malong. Mathiang Anyoor betyr brun larve, og de skal ha stått bak angrep på sivile nuer etter krigsutbruddet i 2013. Sent i 2015 og tidlig i 2016 befant de seg i Bahr al-Ghazal. Senere skal de militsen ha blitt flyttet til en annen «hotspot», byen Yei i Central Equatoria. I tillegg til å fungere som en slags sjokktropper for daværende hærsjef Malong, skal mathiang anyoor være finansiert av Ambrose Riing Thiik, et medlem av det såkalte Jieng-rådet, som er en en gruppe eldre dinkamenn med stor innflytelse over Kiir. Mathiang anyoor og Jieng-rådet er aktører som går igjen i svært mange rapporter og anklageskrift som er skrevet om Sør-Sudan siden 2013. Mathiang anyoor har også et annet navn: Dot Ke Beny, «redd presidenten», noe som gjenspeiler Jieng-rådets syn på den pågående konflikten i Sør-Sudan, et angrep på Kiir og på dinkaenes stilling.
– Disse er i hovedsak hentet fra Warrap og Bahr al-Ghazal. Vi ser at de er dårlig trent. De snakker kun dinka og tar ikke ordre fra andre enn dinka. Og de angriper sivile. Alle som ikke er dinka er deres motstandere.
En del av kildene som er intervjuet for denne saken, både i Juba i juli 2016 og senere, ønsker ikke å bli sitert ved navn. For en mer utfyllende gjennomgang av selve hendelsene, se ekspertpanelets redegjørelse til FNs sikkerhetsråd i september. For hendelsene i delstaten Central Equatoria, se denne rapporten fra International Crisis Group.
