Angola er Norges viktigste handelspartner i Afrika. Nå skifter landet president – på papiret. Jose Eduardo dos Santos var president fra 1979 til valget 2017. Statsoljeselskapet Sonangol styres av hans datter Isabel, som nå er Afrikas rikeste kvinne.
(Artikkel i Agenda magasin 22. august 2017)
I 1986 var han på tv hver dag. Det føltes i alle fall slik. Han besøkte fabrikker og ble vist rundt av østeuropeiske ingeniører, han inspiserte tropper eller tok imot fremmede diplomater. Alltid i mørk dress, eller en stram lysere en med korte ermer.
Den statlige TV-kanalens hovedsending hver kveld tok typisk opp to ting: De siste grusomhetene begått av «bandittene» (betegnelsen som konsekvent ble brukt på opprørssoldater fra UNITA). Og Presidentens opptreden den dagen, alltid formell, alltid verdig.
Jose Eduardo dos Santos har vært president i Angola siden 1979, kun tre måneder kortere enn kollega Theodore Obiang i Ekvatorial Guinea, kontinentets lengst sittende. Dos Santos ble president før Robert Mugabe i Zimbabwe. Han inntok kontoret sitt samme år som Margaret Thatcher ble statsminister i Storbritannia og hadde sittet i embetet sitt i halvannet år før Ronald Reagan ble president i USA.
Det er altså en livstid siden, særlig i et land hvor gjennomsnittsalderen er 18 år og forventet levealder bare er 56 år. Nesten like lenge har Angola hatt en spesiell plass i norsk utenrikspolitikk, først som en av frontlinjestatene mot Apartheid, deretter som et oljeland, og fra begynnelsen av 2000-tallet som det viktigste landet for norske investeringer i oljesektoren.
Nasjonens far
Jose Eduardo dos Santos epoke som statsoverhode i Angola kan deles opp i tre perioder. Den første perioden, fra han ble valgt til å etterfølge Angolas første president Agostinho Neto i 1979, var preget av den kalde krigen. Det statsbærende partiet MPLA, som Jose Eduardo dos Santos ledet, kalte seg sosialistisk. Støtten kom fra Sovjetunionen og Østblokken. Og Kuba.
Det siste var avgjørende for at MPLA klarte å holde opprørerne fra UNITA – som mottok støtte fra Sør-Afrika, og et stykke inn i Reagans presidentperiode, fra USA – unna hovedstaden Luanda. Mot slutten av denne perioden ble Namibia selvstendig, og både sørafrikanere og kubanere trakk seg ut av Angola.
Den kalde krigen gikk mot slutten, og i 1990 vedtok MPLAs partikongress å ikke lenger være marxistisk-leninistisk, men tuftet på demokratisk sosialisme.
Noen måneder senere skrev UNITAs leder Jonas Savimbi under på en fredsavtale, og det ble besluttet å avholde Angolas første valg. President Jose Eduardo dos Santos vant dette valget (med 53 prosent av stemmene), men det ble ikke anerkjent av Savimbi, og en ny krig fulgte.
Dette er starten på Dos Santos andre periode. Det var i denne perioden Norge for alvor ble engasjert i Angola. Norges engasjement i Angola går tilbake til tidlig på 1980-tallet.
Det startet i solidaritet med en ung stat som var blitt overfalt av naboen i sør. Angola var blitt en del av frontlinjen mot Apartheid. Men vårt første engasjement var i energisektoren. Angola hadde nemlig en ting til felles med Norge: olje.
Mot slutten av 1980-tallet ble dette engasjementet utvidet med at oljeselskapet Saga, og deretter Hydro, etablerte seg i Luanda. I 1991, på det tidspunktet man så for seg at Angola sto foran en mer fredelig periode, kom også Statoil inn. På tross av krigen, som fortsatte av og på gjennom hele tiåret.
Et av verdens mest korrupte land
Dos Santos rival, Jonas Savimbi ble drept i 2002. Freden kom til landet samtidig som oljeprisen steg mot nye høyder. Dette innleder den tredje perioden i Dos Santos presidentskap. Denne tredje perioden var preget av rekonstruksjon – og store penger. Oljeproduksjenen steg i takt med prisen i årtusenets første tiår. Angola overgikk i noen år Nigeria som den største produsenten av råolje sør for Sahara.
Men manglende åpenhet rundt oljerikdommen har gjort Angola til et av verdens mest korrupte land. Og etter hvert også til et av landene i verden med størst forskjell mellom fattig og rik.
Mot slutten av borgerkrigen sementeres det såkalte «Bermudatriangelet». Triangelet består av presidentens kontor, på folkemunne Futungo, statsoljeselskapet Sonangol og juniorpartnerne Finansdepartementet og Nasjonalbanken. Det er disse som har kontroll på oljerikdommen.
Grunnet et nett av selskaper og kontoer i skatteparadis rundt om, er det svært vanskelig å få oversikt over akkurat hvor Angolas rikdom har tatt veien. Men The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ), i dag mest kjent som nettverket bak Panamapapirene, kartla i 2002 en overføring fra det amerikanske selskapet Marathon Oil til Sonangol.
Først havnet de på en konto på skatteparadisøya Jersey. Der forsvant en del av pengene på dagen videre til en konto i et annet skatteparadis. En del av pengene gikk videre til kontoen til en angolansk minister, som eide et sikkerhetsselskap, og noe gikk til den angolanske presidentens veldedighetsfond, Fundacao Eduardo dos Santos(FESA).
ICIJs kartlegging av finansstrømmen, og senere undersøkelser foretatt av blant annet Det internasjonale pengefondet er det nærmeste vi kommer Bermudatriangelet.
Det handler om business. Oljebusiness
Også forholdet mellom Angola og Norge har siden årtusenskiftet handlet om business, både for Statoil, og for en lang rekke norske oljeleverandørselskap. I 2003/2004 skrev Econ analyse AS en rapport for Utenriksdepartementet. I den heter det at Vest-Afrika nå står fram som et satsningsområde for norsk olje- og leverandørindustri. Ikke bare et satsningsområde, men det viktigste satsningsområdet.
Det er egentlig snakk om to land i regionen: Nigeria, og Angola. Econ Analyse skriver også utførlig om hvilke farer som lurer i slike farvann, spesielt i Angola.
Rapporten er opptatt av Sonangols rolle som både statsoljeselskap, konsesjonstilbyder og regulator. Det angolanske oljeselskapets rolle beskrives som uheldig og problematisk.
Rapporten konkluderer med at olje så langt har vært en forbannelse snarere enn en berikelse for Angolas befolkning. Dette skyldes blant annet at Sonangol ser ut til å ha kontroll på mer enn femti prosent av alle inntektene fra oljen, og det er vanskelig å si hvordan pengene forvaltes.
Om norske myndigheter ikke før hadde hørt om «Bermudatriangelet», fikk de høre om det nå. I rapporten, som skulle bli et av grunnlagsdokumentene for det senere Olje-for-Utvikling-programmet til Norad og Utenriksdepartementet, beskrives det utførlig.
Det er inn i dette systemet også Statoil beveger seg når de i 2011 får konsesjon på flere nye felt utenfor Angola. Og det er inne i dette bunnløse triangelet de betaler en rekordstor signaturbonus, inkludert en større sum til et forskningssenter som ikke eksisterer i 2012. Sommeren 2017 er det ennå ikke satt igang bygging av dette spøkelsessenteret.
Overgang
Jose Eduardo dos Santos tredje periode er altså en periode der en liten maktelite klarer å få kontroll på en rekordstor oljeformue. Mye av denne er igjen investert i andre land. Det er dette som har gjort Dos Santos datter Isabel Dos Santos til Afrikas rikeste kvinne.
Hun har i årevis forvaltet en voksende portefølje av alt fra nattklubber til bank og telekomselskaper. Også Isabels søsken forvalter flere selskaper.
Med familiens formue sikret er det kanskje lettere for Jose Eduardo dos Santos å gi seg som president. Mye tyder også på at helsa er ganske dårlig. De siste årene har ikke Dos Santos vært like mye på tv. I perioder har han vært usynlig. Helt siden forrige valg, det i 2012, har han brukt mye tid i utlandet, spesielt ved en klinikk i Barcelona. Ryktene i Luanda forteller at det er kreft.
I fjor informerte han derfor partikongressen til regjeringspartiet MPLA om at det var nok nå. Når Angola denne uka går til urnene for å velge ny nasjonalforsamling – det største partiet der får etter grunnloven presidentposten – er det med en ny kandidat på toppen.
Dos Santos etterfølger blir Joâo Lourenco, den 62 år gamle tidligere forsvarsministeren. Man har imidlertid opprettet en ny tittel, en slags ærespresidenttittel, som sikrer Dos Santos fortsatt hånd på rattet.
MPLA er liker enn andre
Angola har etter 2002 avholdt to parlamentsvalg, som altså også avgjør hvem som blir landets president. I 2008, da landet avholdt sine første valg siden 1992, var MPLA det klart største partiet. Og Jose Eduardo dos Santos den selvsagte vinneren.
Det var fortsatt kort tid etter krigen, og presidenten hadde fortsatt rollen som nasjonens far. I 2012 hadde noe av glansen forsvunnet, men et velsmurt partiapparat sørget også denne gang for seier.
Blant annet fikk MPLA hjelp av et brasiliansk valgkampteam kjent for å ha drevet kampanjer for både brasilianske Luiz Inacio «Lula» da Silva i Brasil og Hugo Chavez i Venezuela. Allikevel mistet partiet ti prosents oppslutning, fra å ha 82 prosent av velgerne bak seg i 2008, til å ha knappe 72 i 2012.
Opptakten til årets valg har vært som opptakten til det i 2008, og det i 2012. Andre partier får drive sin valgkamp, og får sin tilmålte tid på statskanalen, men har ikke midlene eller musklene som regjeringspartiet besitter. «Alle partier er like men MPLA er likere enn de andre,» har opposisjonspolitiker Teka Ntu fra den patriotiske alliansen uttalt.
En parafrasering over et av de mest kjente sitatene fra George Orwells Animal farm. I tillegg til den mer subtile kontrollen med opposisjonspartier, har også landets sikkerhetsapparat vært mer direkte i sin håndtering av protester og presse. Både artister, opposisjonspolitikere og journalister har i denne omgang, som før valget i 2012, blitt banket opp og i noen tilfeller kastet i fengsel eller kalt til doms for æreskrenkelser.
På tross av dette viser en meningsmåling, angivelig gjort på bestilling av presidentens kontor, at MPLA har mistet terreng, spesielt i byene. Det er den kjente undersøkende journalisten Rafael Marques de Morais som har fått tak på målingen. Den viser at MPLAs oppslutning nå er nede på 38 prosent. Om målingen er i nærheten av å være korrekt, står Angola foran et politisk jordskjelv, selv om MPLA sannsynligvis fortsatt vil være det største partiet, noe som vil gi Lourenco presidentposten.
Maktkonsentrasjonen fortsetter
Selv om MPLA skulle oppleve å få betydelig lavere oppslutning enn sist, og selv om Dos Santos på papiret trekker seg tilbake, fortsetter maktkonsentrasjonen i Angola. Det mektige statsoljeselskapet Sonangol er nå under ledelse av Isabel dos Santos. Hennes bror, Jose Filomeno dos Santos, leder landets oljefond (inspirert av det norske).
Den nye ærespresidenttittelen til Jose Eduardo dos Santos kommer dessuten med en rekke rettigheter, blant annet skal den avtroppende presidenten ha et ord med i laget når etterfølgeren utnevner ministre.
For Angolas befolkning er dermed ikke Dos Santos-epoken helt over, selv om presidenten på papiret trer tilbake. Systemet som ble bygget rundt Dos Santos som person, og statsapparatet, bygget rundt MPLA som parti, vil fortsatt være på plass.
Angola vil fortsatt være det landet i Afrika der det hentes opp mest olje per innbygger, samtidig som svært få får se noe til inntektene det genererer.
Dette kan de selvsagt fortsette med så lenge det internasjonale samfunnet, og selskapene som har investert tungt i Angolas oljesektor, lar dem gjøre det. Også Norge.
