Vårt narrativ om afrikanske flyktninger skygger for et mye mer komplekst bilde av migrasjon.
(Klassekampen, 17. oktober 2018)
Også sommeren 2018 var de der: i TV-ruta, i avisene, på nett og papir. Overfylte gummibåter i ferd med å kantre, skip med utsultede flyktninger sendt fra havn til havn rundt Middelhavet. Selv om antallet flyktninger og migranter som tar seg fra kysten av Afrika eller Tyrkia mot Europa er en brøkdel av toppåret 2015, da en million kom over Middelhavet, skaper fortsatt bildene av dem som fiskes opp politisk strid og uro.
Er hele Afrika på vei hit?
Afrika er i en brytningstid. Kontinentet opplever en såkalt «demografisk overgang» med store fødselskull, før befolkningsveksten er forventet å flate ut. Mens det i 2016 var 1,2 milliarder afrikanere, noe som utgjør rundt 17 prosent av verdens befolkning, ventes dette antallet å stige til det dobbelte fram mot 2050. Den videre utviklingen hefter det usikkerhet ved, men det er forventet at befolkningsveksten vil fortsette fram mot 2100.
Samtidig er det flere flyktninger enn noen gang siden andre verdenskrig. Om man legger UNHCRs tall til grunn, er det i dag mer enn 68 millioner flyktninger i verden. Rundt en fjerdedel befinner seg sør for Sahara. Befolkningsveksten i Afrika og det rekordhøye antallet flyktninger er to ulike prosesser, men i artikler, bøker og kommentarfelt kobles de gjerne – og stadig mer drakoniske tiltak følger i Sør-Europa, Middelhavet og Afrika. Mens antallet syrere som forsøker å ta seg ulovlig til Europa har gått kraftig ned, økte antallet mennesker som tok seg fra Vest-Afrika mellom 2015 og 2017.
Også i Norge ser man engstelig mot Middelhavet. Bøkene til den britiske sosialøkonomen Paul Collier blir hyppig referert i debatten om afrikansk migrasjon. I boka «Exodus. How Migration Is Changing Our World» (2013) hevder Collier at migrasjon følger en slags naturlov: antallet migranter og flyktninger vil vokse uvilkårlig. Som Hans Rosling har påpekt, har vi en tendens til å tro på de mest svartsynte framstillingene, som er vanskelige å korrigere når vi først har latt dem feste seg.
Den afrikanske livmoren anses av mange som en tikkende bombe. Helt siden Thomas Malthus formulerte sin lov om befolkningsvekst i 1798, der befolkningen hele tiden vil vokse utover ressursene som er tilgjengelig, har man sett på kvinners fruktbarhet som farlig. Spesielt farlig er den fattige kvinnens fruktbarhet. Ifølge Malthus er det periodisk kollaps, som pest og sult, som regulerer befolkningen. Presten Malthus kom derfor til konklusjonen at å hjelpe dem som sultet var umoralsk – sulten var naturlig, og hjelp ville bare føre til mer lidelse.
Nå har det skjedd mye siden 1798. Ikke minst har vi sett at en befolkning med økt levestandard også får færre barn. Etter andre verdenskrig, da levestandarden økte i europeiske land og USA, og fødselskullene krympet, ble den såkalte tredje verden problemet for malthusianerne – spesielt Asia. I 1968 utga ekteparet Paul og Anne Erhlich boka Befolkningsbomben – fødselskontroll eller undergang. For biologen Paul Ehrlich var det nettopp undergang han så i en ukontrollert befolkningsvekst, særlig i India. Siden da har fødselsraten gått ned også der, og i dag er snittet i flere asiatiske land det samme som i europeiske land. Store deler av verden har allerede vært gjennom en demografisk overgang, der fallende spedbarnsdødelighet en stund gir voksende befolkning før fødselstallene stabiliserer seg på et lavt nivå.
For nymalthusianerne er det nå Afrika som er problemet. Dette kontinentet har ikke vært gjennom overgangen ennå. I verden som helhet er fødselsgjennomsnittet for kvinner 2,5 barn, ifølge tall fra FNs befolkningsfond (UNPF). I Afrika fødes det nesten dobbelt så mange barn per kvinne. Fem barn per kvinne var for øvrig det globale gjennomsnittet på begynnelsen av 1960-tallet. Der Europa har fødselsunderskudd, har altså Afrika en voksende befolkning. Det vil si: noen land har en voksende befolkning, andre er der Europa var for kort tid siden. Dette gjelder det meste av sørlige Afrika og Nord-Afrika. Så har vi land som Niger, Mali, Kongo-Kinshasa, Tsjad og Somalia, hvor tallet er mellom seks og sju barn per kvinne. Felles for disse landene er at de er preget av krig eller interne uroligheter, at mødrehelsen er dårlig, og at barnedødeligheten er høyere enn andre steder.
De samme landene som har store fødselsoverskudd produserer også mange flyktninger. Men i motsetning til på Malthus’ tid, vet vi hva som skal til for å få ned fødselstall og stabilisere fattige land. Først må flere spedbarn overleve, mor må ha tilgang til rådgivning og prevensjon, samt utdanning og arbeid. Dette er altså noe man kan velge å gjøre noe med, på samme måte som verdenssamfunnet kan gjøre noe med konfliktene som herjer og flyktningstrømmene som følger. Utløseren av befolkningsvekst i Afrika er kaos, krig og kvinners utsatthet. Dette utløser også flyktningkrisen. Der Malthus mente at å hjelpe fattige var å gjøre dem en bjørnetjeneste – da ville det jo bare bli flere av dem – har historien vist at det viktigste tiltaket for å få bukt med befolkningsøkning, er å løfte folk ut av krig og dyp fattigdom.
Kommer alle hit? Enn så lenge vokser befolkningen i Afrika. På kort sikt betyr det en stor og arbeidsfør ung befolkning det kan være vanskelig å absorbere i de eksisterende økonomiene, selv om disse vokser. Det kan føre til at mange flytter på seg.
Ifølge en rapport fra Pew Research Centre tidligere i år har minst en million afrikanere tatt reisen fra sør for Sahara til Europa siden 2010. Men 68 prosent av migrantene fra Afrika sør for Sahara oppholder seg fortsatt i samme region. Det vil si at flertallet av migrantene sør for Sahara flytter til andre land sør for Sahara. Noen av disse migrantrutene er historiske. I 150 år har man hentet arbeidskraft fra hele regionen til gruver i Sør-Afrika. Noe liknende skjedde ved plantasjer i Vest-Afrika. Intern migrasjon i dag går fortsatt i stor grad fra land med få muligheter til lønnet arbeid, til land der det finnes arbeidsintensivt jordbruk eller industri. Land med store mineralressurser er i en særstilling. Den typiske afrikanske migranten er ikke unggutten som går rundt i gatene i Europa, men en gruvearbeider i Sør-Afrika.
En annen «tradisjonell» migrasjon er den fra en tidligere koloni til en tidligere kolonial metropol. Dette er særlig tilfellet for en del nordafrikanske land. I 2017 var det 5,2 millioner mennesker med nordafrikansk opphav i Europa, ifølge Pew Research Centre. Mange av dem befinner seg i Frankrike. Fra 1974 ble adgangen for innbyggere fra tidligere franske kolonier, som Algerie, gradvis begrenset. Ruten over Sahara og Middelhavet, som i dag betegnes som ulovlig, er dels en fortsettelse av en rute som tidligere var åpen og legal for nordafrikanere.
Mange afrikanere har dobbelt statsborgerskap. Det meste av migrasjon ut av Afrika foregår fortsatt under ordnede former, med pass og fly. De største mottakerlandene for migranter fra Afrika er fortsatt tidligere kolonimakter som Storbritannia, Frankrike, Italia og Portugal. Ifølge Pew Research Centre befant nærmere tre av fire (72 prosent) av alle afrikanere i Europa i 2017 seg i disse fire landene. Denne typen migrasjon følger altså mønstre som ble lagt på den tiden europeiske hovedsteder var globale metropoler, og hvor mennesker fra koloniene ble trukket mot kolonimaktas sentrum, for å skaffe seg jobb og utdanning.
Tidligere kolonimakter har også aktivt rekruttert afrikanere i sektorer hvor de selv mangler arbeidskraft. Ved årtusenskiftet økte for eksempel antallet afrikanske sykepleiere i Storbritannia så kraftig at det ble advart mot en regelrett tapping av afrikansk helsevesen. Storbritannia måtte stramme inn politikken med å hente personell fra sine tidligere koloniland. Opp og ned over ekvator, over Middelhavet, flyr dessuten hvert år hundretusenvis av studenter. Rundt 380.000 afrikanere studerer i et annet land enn hjemlandet, hver fjerde av dem i Frankrike.
Ja, men framtida da? I midten av oktober har i overkant av 86.000 tatt sjøveien til Europa, ifølge UNHCR. Av disse har 33437 afrikansk opphav, 3597 ikke registrert opphav. Dette er langt færre enn dem som kommer på lovlig vis, og færre enn dem som kommer for å studere eller arbeide som sykepleiere. Og likevel er det denne gruppen vi er så opptatt av, og som legger grunnlaget for vår oppfatning av afrikansk migrasjon.
Det finnes to historier om Afrika. Den ene handler om at alt går galt og ingenting løser seg. Den andre om et kontinent på vei opp i en rasende fart, og hvor det meste peker i positiv retning. Begge fortellingene er altfor generaliserende. Det finnes også ulike historier om befolkningsutviklingen og migrantstrømmen ut av Afrika. Ifølge den mest svartsynte forestillingen, er befolkningen i ferd med å eksplodere, og siden afrikanere ikke får skikk i eget hus, vil dette påvirke oss. I denne historien er afrikanerne en mørk masse, en trussel. Mot oss.
Den andre historien er ikke nødvendigvis udelt positiv, men den er nyansert og handler om hva menneskene som faktisk befinner seg i Afrika gjør, hvor mange barn de får, hvordan de flytter på seg og hvilke drømmer de har. Det er dette som trer fram når man undersøker hva som ligger bak migrasjonsstrømmer innad i Afrika og ut av kontinentet. Ser man forbi den relativt beskjedne gruppen som legger ut fra kysten av Nord-Afrika, får man øye på et kontinent som er i endring, og i stor grad positiv endring. Befolkningsvekst har allerede forandret vår eget kontinent; den var med på å legge grunnlaget for veksten Europa så gjennom 1800- og 1900-tallet. En vekst som i sin tur drev fødselstallene ned. I dag vet vi mer om hvordan dette skjer, og om hvordan vi skal regulere migrasjon.
Det er ikke naturgitt at Afrikas demografiske overgang truer Europa. Først og fremst forandrer den Afrika. Og det er også der man kan være med å påvirke utfallet av endringene. Men da må vi evne å se bortenfor Middelhavet.
