Står det 100 millioner afrikanere klare til å invadere Europa?
(Dagsavisen, 17. desember 2018)
Debatten om FNs migrasjonsplattform har gått høyt i sosiale medier, og nå sist på Stortinget. Det har florert med påstander og tolkninger om hva det innebærer å tilslutte seg en felles plattform for migrasjon. I de mer høylytte hjørnene av internett framstilles plattformen som noe som vil frata oss sjølråderetten og legge oss åpen for invasjon. Statsminister Erna Solberg blir kalt landssviker og plattformen en selvmordspakt.
Det er disse strømningene SV-leder Audun Lysbakken viste til i ordskiftet om plattformen i Stortinget sist torsdag. Hans påstand var at det ene regjeringspartiet, Frp, som har tatt dissens i saken, har gitt etter for ytterliggående elementer og deres konspirasjonsteorier i kommentarfeltene. Det meste av støyen om den såkalte pakten, er ganske lett å tilbakevise ved å simpelthen se på selve teksten som nå klappes på plass. Men en del av påstandene er rene vandrehistorier av typen som har gått igjen siden romernes dager. Barbarene står ved porten, gi dem ikke en fot innenfor, da er det ute med oss!
En påstand som er blitt gjentatt ofte i den innvandringsfiendtlige bloggsfæren her hjemme og ute, er at 100 millioner venter på å migrere bare fra Afrika. Om vi tilslutter oss plattformen kommer de hit. Påstanden stammer fra et intervju i en tysk avis med Tysklands utviklingsminister Gerd Müller. Og er blitt gjengitt både på tysk og engelsk i nevnte bloggsfære.
Men sitatet er omskrevet og tatt ut av sammenheng. For Müller sa aldri at 100 millioner afrikanere var på vei nordover. Han sa at 100 millioner kunne komme til å måtte flykte fra Afrika dersom man ikke klarte å holde to-gradersmålet i Parisavtalen. Han snakker altså om mulige følger av klimaendringer, noe han senere understreket ved å moderere utsagnet til å gjelde «100 millioner i utsatte kystområder i flere regioner». Tallet er selvsagt bare tull slik det gjengis av motstanderne av migrasjonsplattformen.
For det første, det er i dag rundt 18 millioner afrikanere på flukt. Dette er selvsagt svært alvorlig, og det er alvorlig der de befinner seg, enten som flyktninger i eget land eller som flyktninger i nærområdene. Det er altså ikke i nærheten av 100 millioner flyktninger i Afrika, og det skal altså en del vær og vind til for at det skal bli så mange. Videre er det ikke sånn at alle som flykter i Afrika prøver å komme seg nordover. Bare en liten andel av dem som flykter tar seg over Sahara til Middelhavet.
Over Middelhavet har det i løpet av 2018 kommet litt mer enn 110.000, rundt halvparten av disse er afrikanere. Det har også kommet rundt 25.000 over Balkan til Europa i løpet av året, men her er et fåtall fra Afrika. Det foregår altså ingen storstilt irregulær migrasjon eller noen invasjon fra Afrika, på tross av et rekordstort antall flyktninger i Afrika i år.
Men afrikanere kan fortsatt komme til Europa på lovlig vis. De kommer, som de har gjort i flere tiår, for utdanning og arbeid. Med fly og oppholdstillatelse. En stor gruppe er studenter, franske og britiske eliteuniversitet er blant dem som tar imot mange. Og det har vært en økning i antall afrikanere i Europa, økningen skal ifølge Pew Research Center være på én million siden 2010. I tillegg til de som har kommet for arbeid og studier er det en del som har kommet som flyktninger og på familiegjenforening. De aller fleste som flytter på seg i Afrika, flytter fortsatt på seg internt mellom afrikanske land. Dette gjelder fortsatt 68 prosent av alle afrikanske migranter.
Afrikanere flytter altså på seg, men de flytter på seg i all hovedsak i ordnede former. De flytter på seg fra mindre økonomier til større økonomier i Afrika, de flytter på seg fra sentrale deler av kontinentet og sørover mot Sør-Afrika, og fra flere mindre land i Vest-Afrika til denne regionens gigant, Nigeria. Et økende antall får arbeidstillatelse i Midtøsten og Asia. Det er denne type migrasjon som FNs migrasjonsplattform i hovedsak vil regulere, altså arbeidsmigrasjon mellom land i sør.
Det er svært sjelden en langtrukken prosess i FN-systemet ender i åpen krangel mellom regjeringspartiene. Stortingsdebatten torsdag viser hvor forskjellig medlemmer av landets regjeringspartier tolker dokumentet som skal sørge for at både landene og migrantenes rettigheter ivaretas. Men det er et paradoks at de som kanskje er mest bekymret over at det kommer innvandrere til landet, er de som kjemper mest innbitt mot regulering av migrasjonen. Alternativet, å stenge portene helt, har nemlig aldri fungert. Det er slikt som innbyr til barbariet.
