Kampen for vaksiner

Soweto/Pietermaritzburg/Mooi River:

– Hallo, er det noen her?

Refiloe Ditaba kjenner lett på den turkismalte døra. Noen sitter der inne i skuret i mørket, men vil ikke komme ut.

– Mama, har du fått boosteren din?

Regnet trommer lett på blikktaket. Den lille samlingen av skur ligger like bak et kjøpesenter i Meadowlands, Soweto. Her går frivillige fra dør til dør for å finne de som ennå ikke har vaksinert seg, eller kun tatt én dose.

De er kanskje dårlig til beins eller har lang reisevei til de offentlige vaksinesentrene. Kanskje de mangler papirer og statsborgerskap. I dag er det «pop-up» på det lokale aktivitetssenteret.

Ditaba og andre frivillige har alt gått fra dør til dør i mange dager for å mobilisere armer å stikke vaksinen i. Eldre som trenger en dose til, unge, eplekjekke menn, som ikke har tid, som heller vil ta seg en øl, eller som har hørt at vaksinen kan gjøre dem impotent.

En av Ditabas kolleger, Malehlonlo Tshabalala himler lett med øynene.

– Det var mange som døde her, så vi forsøker å overtale flest mulig til å ta vaksine, men ikke alle tror vaksinen vil beskytte dem. Og de er redd bivirkninger.

Skepsisen har festet seg

Meadowlands, Klipspruit, Orlando – kartet over bydelene i Soweto sørvest for Johannesburg er som en åpen historiebok om kampen mot Apartheid. Men i dag står det andre slag i township-en, som slike bydeler heter i Sør-Afrika. Etter to år med pandemi er beboerne her slitne av nedstengning og økonomiske bekymringer. Men det har også fått feste seg en skepsis mot vaksinen, som myndighetene fastslår er veien ut av pandemien.

– Vi har fullvaksinert rundt 35 prosent av befolkningen. Det er en del motstand og tvetydige budskap, blant annet fra trosledere. Vi har også sett at sosiale medier er med på å forsterke en del av denne skepsisen, sier Goisame Choabi.

Choabi jobber for det sørafrikanske kirkerådet i Gauteng-provinsen, der Soweto ligger.

Han koordinerer også frivillige organisasjoners vaksinearbeid i provinsen. De frivillige Vårt Land har fulgt etter i Soweto er en av mange nabolagsgrupper organisert i The Peoples Vaccine Campaign, en lokal utgave en global kampanje for helse og rettferdig fordeling av vaksiner.

Choabi beklager at det tok så lang tid å få tilgang på vaksiner for mange land – det kan ha bidratt til skepsisen vaksineaktivistene nå må komme forbi.

– Sør-Afrika har brukt mye penger på disse vaksinene. Det er mye prestisje i vaksinekampanjen, men det kan også bidra til at noen ikke stoler på den. Mistilliten skaper problemer, forklarer Choabi.

Hiv ga helseaktivisme

Selv har Choabi bakgrunn i Treatment Action Campaign (TAC), kampanjen som for to tiår siden tok myndighetene i landet til domstolene for å sørge for tilgang på bremsemedisiner mot Hiv og Aids. Bremsemedisiner hindrer både at bærer av viruset utvikler sykdommen, samt stopper videresmitte. Helseaktivismen fra det tidlige 2000-tallet har nå fått sin renessanse.

– Vi har kjørt en ganske omfattende kampanje. Vi har trent aktivister og helsearbeidere og sendt dem ut i township-en.

Det er avgjørende, mener Choabi, å møte folk der de er. Etter to år med restriksjoner er det mange som er usikre og redde.

– Det var jo mange som døde, men folk tror kanskje ikke på at dødsårsaken var covid-19. Sykdommen ligner jo på så mange andre. I tillegg har ikke folk kunnet reise i begravelsene, på grunn av restriksjonene. Da oppstår teorier om hva folk egentlig dør av.

Lever med virus

Det er alt stekende varmt klokken ni om morgenen i Mooi River, en liten by langs hovedveien mellom Johannesburg og Durban. På en slette ved township-en Bruntville, har provinshelsetjenesten i KwaZulu-Natal satt opp noen provisoriske telt. En etter en ruller små varebiler inn på området, en mobil tannklinikk, små legekontorer, en veiledningstjeneste for seksuell helse.

Dette området har for tiden den laveste vaksinedekningen i Sør-Afrika, godt hjulpet av utstrakt spredning av desinformasjon i sosiale medier. For tjue år siden var dette området også episenteret for en annen virusepidemi, Hiv, som forårsaker sykdommen Aids.

Rundt årtusenskiftet var det anslått at rundt hver femte innbygger i provinsen levde med viruset. Fortsatt lever rundt 18 prosent av befolkningen med viruset, men antall nye infeksjoner har gått kraftig ned siden tidlig i årtusenet.

Det er ikke tilfeldig. Det skyldes en blanding av folkeopplysning og tilgang på medisiner.

Etter flere år med aktivisme fikk Sør-Afrika og andre utviklingsland medhold i å omgå patent når det gjaldt de livsviktige bremsemedisinene i 2001, og tre år senere ble medisinene tilgjengelig gjennom det offentlige helsevesenet i landet.

Vi har tatt vaksiner i barndommen, hvorfor denne skepsisen nå?—  Bishop Luvono, prest i KwaZulu Natal, Sør-Afrika

Denne suksessen ligger bak Sør-Afrika og andre utviklingslands ønske om å kunne omgå patentregelverket – også når det gjelder medisiner og vaksiner mot covid-19. Blant de som har kommet til Mooi River denne dagen er Bishop Luvuno. Luvuno er, på tross av navnet, ikke biskop, men prest. Han er også sjelesørger hos ANC, partiet som ikke bare styrer landet, men også KwaZulu-Natal.

– Vi har tatt vaksiner i barndommen, hvorfor denne skepsisen nå? Det er nok en del konspirasjoner ute og går, konspirasjoner om at dette er noe man gjør for å skade svarte folk, eller tjene penger på oss. Vi hadde noe av det samme da det ble kjempet for medisiner mot Hiv. Folk måtte overtales til å teste seg og ta medisin, sier Luvuno.

– Gud helbreder

En kjent radio-DJ har satt i gang et lydsystem, ved små bord i gresset sitter sykepleiere klare med både prøvetakingsutstyr og vaksiner. Spørsmålet er om dette er nok til å få vaksinert innbyggerne i Mooi River.

KwaZulu-Natal-provinsen lå godt an i landets vaksineprogram, men det var før tidligere president Jacob Zuma, som er fra provinsen, ble arrestert i juli i fjor. I opptøyene som fulgte, ble også vaksineringen angrepet, og i ettertid har konspirasjonsteorier både rundt den tidligere presidentens arrest og vaksiner fått feste seg i provinsen. En pastor vi snakker med, som ikke ønsker å oppgi navnet sitt, mener informasjon om vaksinen har vært for dårlig.

Mange her mener at det er Guds jobb å helbrede, og at det å fremme vaksiner betyr at man ikke stoler på ham. Det er mye myter ute og går—  Bishop Luvuno, prest i Kwa-Zulu-Natal

– Hvor for får vi ikke høre mer om dem som døde av vaksinen? Jeg har hørt at folk dør, men det blir ikke registrert, sier han.

– Vi er kristne. Vi setter vår lit til at Gud skal helbrede.

Bishop Luvuno mener vaksineskepsisen i de lokale kirkesamfunnene er et problem.

– Vi forsøker å få kirkesamfunnene i tale. Mange her mener at det er Guds jobb å helbrede, og at det å fremme vaksiner betyr at man ikke stoler på ham. Det er mye myter ute og går, mener Luvuno.

Også tradisjonell medisin og lokal kultur spiller inn.

– KwaZulu-Natal er dårligst på vaksinering. Ja, det er mye desinformasjon i sosiale medier, men zuluene har også stor tro på sine inyangas, sangomas og profeter, sier Luvuno og bruker de lokale ordene for helbredere.

– Denne tiltroen til tradisjonell medisin er også en del av kirken her. Det er blandet, og det må vi ta hensyn til når vi møter folk. Det var slik med Hiv også. Folk sa det var heksekunster. Mange døde. Men litt etter litt fikk vi endret folks syn på det. Hva som helbreder, er et personlig syn, derfor må vi som prester og pastorer inn og snakke med folk.

Omikrons vugge

I november i fjor ble de første prøvene av virusvarianten omikron sekvensert i KwaZulu-Natal. Årsaken er at mye virusforskning nettopp gjøres her, grunnet den høye forekomsten av Hiv. Forsker i KwaZulu-Natal var også de første til å identifisere beta-varianten av viruset. To av fire virusvarianter som Verdens helseorganisasjon ser på med bekymring, er altså først oppdaget av KwaZulu-Natals virologer. På tross av at provinsen ligger på jumboplass i vaksinering i Sør-Afrika, er Simelane stolt av den innsatsen og kunnskapen området har.

– Absolutt! Vi har mye erfaring fra vår kamp mot Hiv og Aids. Det er der vi har hentet inspirasjon til slike folkemøter som det i Bruntville i dag. Vi vet at når vi oppsøker dem direkte, slik som her, så hører de etter. Dette er helt avgjørende for at vi skal få pandemien under kontroll, mener helseministeren i KwaZulu-Natal, Nomagugu Simelane.

Et mannsproblem

Det er flere som er ute for å snakke med folk. Med den lokale pressen og en større politieskorte på slep, setter hun bestemt kurs for nabolagets taverna. Klokka har strukket seg mot lunsjtid, og på en fredag er gjestene her alt synlig i gang med helga.

I tavernaens bakgård ser ministeren seg ut en gruppe unge jenter.

– Vet dere hvordan dere skal bruke disse? spør hun mens helseministeren ruller ut en offentlig sponset kondom, med banansmak.

Jentene sliter med å holde maska men tar imot noen pakninger, før ministeren styrer mot en gruppe menn. For det er menn hun forsøker å få i tale i dag, selv om akkurat denne gjengen ikke virker veldig mottagelige.

– Vi hadde de første tilfellene av covid-19 i landet her i KwaZulu-Natal, og vi har vært hardt rammet, særlig av den fjerde bølgen i fjor. Vi vet det er mye desinformasjon om helse ute, så derfor har det vært viktig for oss å komme ut med informasjon. Da må vi møte folk og snakke med dem direkte, sier helseministeren når Vårt Land spør om hvorfor hun bruker dagen på å tråle busskøer og tavernaer.

– I dag snakker vi spesielt med mennene, for vi vet at de ikke oppsøker lege så mye som kvinner. Vi vet at de tester seg sjeldnere for Hiv, at de er mer skeptiske til medisiner, også vaksiner. Gjennom hele pandemien har vi sett at det er kvinnene som oppsøker helsevesenet; de tester seg, de vaksinerer seg. Så vi må få menn til å teste og vaksinere seg også.

Denne reportasjen ble først publisert av Vårt Land 2.4.2022