-Bruk alltid ordene Afrika, mørke eller safari i tittelen, skrev den kenyanske forfatteren Binyavanga Wainaina i essayet «hvordan skrive om Afrika» .Essayet ble utgitt av litteraturtidsskriftet Granta i 2005, og er et oppgjør med både litteratur og journalistikk om kontinentet. I Wainainas essay påpekes skriverens fascinasjon for lidelse og seksualitet, en tildragelse som er mye eldre enn moderne journalistikk. Og hangen til klisjeer.
Løgnen
Ideen om Afrika som et mørkt, farlig og eksotisk sted er ikke noe trykkpressen ga oss, forestillingen har levd i europeisk kultur lenge. Men trykkpressens utbredelse, sammen med en gryende ekspansjon, kolonialisme og, ikke minst, slavehandel, ga forestillingene et større publikum. En forestilling om barbariske afrikanere som måtte reddes fra seg selv var den ideologiske overbyggingen for de over nevnte fenomen. Fra å befinne seg i randsonen av litteraturen i det sekstende og syttende århundre, fikk populære avisføljetonger fra det indre av kontinentet et stort publikum utover 1800-tallet. De såkalte oppdagerne, deriblant britene Mungo Park og John Hanning Speke, og franskmannen Rene Caille, skrev fantasifulle beretninger om reiser på Niger og Nilen, og gjennom Sahara. Misjonærer som David Livingstone skrev også bøker, som mobiliserte ytterligere finansiering for misjonsgjerningen. Det hele toppet seg da den walisisk-amerikanske Henry Morton Stanley fikk overtalt The New York Herald til å sende ham som korrespondent til den etiopiske krigen i 1868. Stanley fulgte opp med en «ekspedisjon» for å finne Livingstone, og deretter for å krysse de sentrale delene av kontinentet, flere ganger. Alt serialisert i the Herald, og senere i flere andre publikasjoner. Stanley ble første gang oversatt til norsk i 1888, og ble også her folkelesning (for de spesielt interesserte finnes «Gjennom de sortes verdensdel» fra 1890 hos Nasjonalbiblioteket )
Problemet med en del av disse tidlige skildringene er ikke nødvendigvis at dette var menn av sin tid, men mer at dette er menn som formet sin tids oppfatning av kontinentet. Særlig Speke og Stanley er opptatt av synlige og mer usynlige kjennetegn ved dem de møter underveis, og trakk ofte fram det negative. Disse dypt rasistiske skildringene ble problematisert allerede da den polske forfatteren Joseph Conrad skrev sin roman i fotsporene til Stanley – Mørkets hjerte, som utkom i 1899. Man kan godt argumentere for at Conrads bok er et oppgjør med den europeiske kolonialismen, og særlig da bestialiteten den ga opphav i langs Kongofloden, og sideelver, den gang en del av den ikke så frie belgiske fristaten. Det er heller ingen tvil om at boka er god litteratur. Den har likefult et tungt ansvar for den fortellingen som nå hadde fått lov å feste seg hos et lesende publikum på to sider av Atlanterhavet.
Ubehaget
Et århundre etter at noen av de europeiske statene avskaffet slavehandelen var fortellingen om Afrika som et mørkt og brutalt kontinent fullbyrdet. Nå kunne den gi god fart til prosjektet som skulle føres fram til utbruddet av første verdenskrig, den endelige koloniseringen av kontinentets indre. Den voldsomme europeiske ekspansjonen mellom Stanleys safari og verdenskrigen skjedde tilsynelatende med de beste intensjoner. Det var på tide å få litt lys inn på kontinentet, og de som bar faklene var europeere. Samtidig ble Afrikas egen befolkning, en del av dem nå med utdanning, satt til side. Som Wainana skriver i sitt essay fra 2005, den afrikanske intellektuelle må ikke omtales, de fantes ikke, og fantes hen, måtte de settes til side. Ofte i form av lovverk i de unge koloniene. Raseskillelover er nemlig ikke noen naturlov, men kom som en lang rekke forordninger i de nye kolonistatene i det forrige århundret.
Waiananas tekst tar utgangspunkt i journalistikk og litteratur skrevet mer enn et hundreår etter Stanley. Men essayet hans i Granta stoppet ikke nye eksempler fra å dukke opp. I 2010 skrev daværende sjef for New York Times John Gettleman et essay for det prestisjetunge amerikanske tidsskriftet Foreign Policy der han konkluderte med at Afrika «evigvarende kriger» var meningsløse, de var uten formål. Gettleman mente de klassiske geriljabevegelsenes tid var over, nå var det uforståelig hva alle disse soldatene i jungelen kjempet for eller imot. Eneste måten å få has på slike villfolk er å drepe lederne deres, konkluderer Gettleman. To år senere fikk vi kampanjen #Kony2012, en slags happening på sosiale medier der målet tilsynelatende var en amerikansk intervensjon i Uganda for å få has på krigeherren Joseph Kony. Kampanjen var ikke bare ueffektiv i forhold tild et uttalte målet, å få slutten på herjingene til Herrens Motstandshør, på det tidspunktet på vanding et sted mellom Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk. Den ble også karakterisert som dypt paternalistisk, kolonialistisk og rasistisk.
Så hvor lett er det å bryte ut av disse fortellingene? Som journalist har jeg fått høre at tekstene mine ikke alltid «smaker» eller «lukter» Afrika, altså slik en redaktør i Norge tror at kontinentet smaker eller lukter. Oftere har jeg fått høre at det nok blir «komplisert» for leserne når jeg skriver om politikk eller historie. I et par tilfeller har jeg fått spørsmål om hvordan det er å skulle reise rundt på kontinentet som kvinne, alene, blir jeg ikke, ja, du vet, – er jeg ikke redd? Har jeg noen til å passe på meg? (her menes en mann, og gjerne like lys som jeg) Nesten alltid får jeg spørsmål om jeg kan inkludere en norsk knagg.
Dette er forventninger fra norske redaktører som kan være med å opprettholde de forestillingene og den journalistikken Wainaina tok et oppgjør med alt i 2005. Kontinentet er mørkt og farlig, særlig for kvinner. Krig og krise er en slags naturkatastrofe, og det er opp til oss, et kontinent og en hel del breddegrader unna, å reagere eller fikse. Norsk offentlighet har på mange måter fått sitt bilde av kontinentet farget av misjons- og bistandsarbeid, afrikanernes nød er blitt en slags salgsplakat. Og vi blir stadig minnet på at det nytter, at norske penger gjør en god jobb, og at afrikanere også klarer hjelpe seg selv (med et lite dytt fra oss). Vi fortsetter kort og godt å reprodusere fortellinger som ikke er sannferdige, fortellinger med en tvilsom historie og formål.
Mørket inntar akademia
Men det er ikke bare journalistikken som lider av vrangforestillinger. De har sjølsagt også påvirket akademia. Den nigerianske forfatteren Chinua Achebe underviste på 1970-tallet litteraturhistorie i USA, og støtte stadig på spørsmål om Joseph Conrads «Mørkets hjerte». Der amerikanske lesere stadig så et oppgjør med kolonialismen i romanen, klarte ikke Achebe å komme forbi rasismen i teksten. For den var jo der likefult om Conrads kritikk først og fremst rettet seg mot en brutal europeiske ekspansjon.
Det mørke hjertet og de uforståelige krigene har også gitt opphav til teorier i andre disipliner, særlig i økonomi og statsvitenskap. Den britiske økonomen Paul Collier har i fler tiår studert afrikansk, og global, økonomi. Han har skrevet flere bøker med Afrika som utgangspunkt. Collier er de store systemers mann, og er sjelden konkret i sine analyser. Særlig er han kjent for begrepet «ressursforbannelsen» og boka «the Bottom billion». Hva som ligger bak dette forklares blant annet i et strategidokument Collier skrev for Verdensbanken i 2000, sammen med makker Anke Hoeffler.
Her finner man an kvantitativ analyse av konflikter i blant annet Angola og Sierra Leone, to land som i følge forfatterne preges av opprør «drevet fram av grådighet». Artikkelforfatterne går ikke inn i noen av eksemplene på jakt etter eventuelle andre motiv eller årsaker. Etter at krigene i Sierra Leone og Angola tok slutt (begge i 2002) er det særlig situasjonene i Den demokratiske republikken Kongo og Sør-Sudan som er blitt underlagt analyseapparatet til Collier.
Og så da?
Det er kanskje ikke et problem at en del folk går rundt med arkaiske forestillinger om kontinentet sør for oss, men det er et problem at slik forestillinger ligger til grunn for politikk. Norsk utenrikspolitikk, bistandspolitikk og flyktningpolitikk er blant områdene som påvirkes av våre forestillinger om Afrika.
Da to nordmenn ble arrestert i Den demokratiske republikken Kongo i 2009 reiste norske pressefolk i hopetall til Kisangani, tidligere Stanleyville. Flere av dem må ha hatt med seg Conrad i bagasjen, for snart dukket titler med mørkets hjerte opp i norske medier ( i rettferdighetenes navn, det første eksempelet jeg har funnet er Sven Egil Omdals formaning om å ikke gå helt Stanley ). Tittelen på Conrads bok dukker senere opp i både artikler og bøker, men også i analyser av dekningen og som tittel på et teaterstykke om saken. Det er mye mørke og lite kontekst i dekningen av saken, den har også blitt anklaget av kritikere for å være både rasistisk og neokolonial ( blant annet her og her). Utenriksdepartementet endte med å bruke store ressurser på saken, og den skadet også vårt forhold til Kongo.
Paul Collier ble omtalt som «bistandsguru» i samme periode og hans brede penselstrøk over afrikanske konflikter hadde stor innflytelse i på norsk bistandspolitikk. «Ressursforbannelsen» var beveggrunnen for program som «olje for utvikling» og «skatt for utvikling» hos Norad. Vel og bra, men kanskje ikke alltid med like god forståelse «på bakken». Evalueringer av norsk bistand til flere land til Afrika har også pekt på noe av det samme, manglende forståelse og analyse av risiko i forvaltning av bistand til land som Somalia og Sør-Sudan kan gjøre den lite effektiv eller i verste fall, skadelig.
Dette er noe av motivasjonen til at vi nå lanserer en ny podcastserie om afrikansk politikk på norsk. Vi kan ikke love at vi vil unngå ord som safari og mørke, men vi kan i det minste prøve å gi litt kontekst. Det er på høy tid.
Første episode kan du høre her
