Sudan, Mali, Burkina Faso og Gabon er noen av landene der man de siste årene har opplevd militærkupp. Og i noen av disse landene har militærkupp avløst militærkupp. Men ser vi egentlig en bølge av kupp i Afrika, og hva kan i så fall være årsaken. Det diskuterer vi i vår andre episode av podcasten Afrikansk politikk, som ble sluppet 15. januar.
Det finnes flere oversikter over gjennomførte og mislykkede kupp, en av de bedre finner vi ved Universitetet i Illinois i USA. Denne viser at kupp ikke er et særlig afrikansk problem, men noe som ser ut til å ri flere områder. Ofte vil et land oppleve flere kupp etter hverandre. Og det er også tilfellet i Afrika. Det finnes en gruppe stater som har gjennomlevd flere kupp, og der kupp avløser kupp. Mange av disse befinner seg i Sahelbeltet, like sør for Sahara, og flere av dem er tidligere franske kolonier. Men også tidligere portugisiske kolonier har vært plaget med kupp, og det har også land som tidligere var i britenes interessesfære.
Afrikanske kupp
Et av unntakene, altså et av landene som ikke ligger i Sahel, men som har gjennomlevd kupp de siste årene er Zimbabwe. Dette er det første kuppet vi omtaler som en del av det vi oppfatter som en ny bølge. I Zimbabwe i 2017 førte en fraksjonskamp innad i det styrende partiet Zanu-PF mellom landets visepresident Emmerson Mnangagwa og førstedame Grace Mugabe til at den aldrende presidenten Robert Mugabe ble avsatt.
Et av landene der kupp ofte har avløst kupp er Sudan. Og her får man fort problemer med tellinga. For siden 2019, da den tidligere presidenten, og kuppgeneralen, Omar al-Bashir ble tvunget til å avgå, i noe som kanskje ikke umiddelbart ble identifisert som et kupp, har landet opplevd minst et til. Det skjedde i 2021, da landets to sterke menn general Abdel Fatah al-Burhan og Mohammed Hamdan «Hamedti» Dagolo satt til side en overgangsregjering som også bestod av sivile parter. De to røk siden uklar, og har siden april 2023 slåss om hegemoniet. Var også det et kuppforsøk? Vel, anklagene har sjølsagt gått begge veier, ikke uvanlig i et land som har hatt et tjuetalls mislykkede forsøk. Oversikten lenket til over viser at Sudan er helt i den globale kupptoppen, med 30 kuppforsøk, konspirasjoner eller vellykkede kupp til sammen. Bare Bolivia kan skilte med flere, og Syria er ikke langt bak.
Det landet i Afrika med flest vellykkede kupp er Burkina Faso. Der har kuppmakerne lyktes hele 11 av 15 ganger, sist i september 2002 da president Paul-Henri Sandaogo Damiba, som selv hadde kommet til makta etter et kupp åtte måneder tidligere, ble fjernet. De nye makthaverne i Burkina Faso har siden hevdet de har avverget minst et kupp til. I samme område, og ikke så langt unna på kuppstatistikken finner vi Mali. Også i Mali har kupp avløst kupp de siste årene
Årsakene
Så, hvorfor skjer disse kuppene og kuppforsøkene nå? Undersøkelser har vist at de har en viss støtte i befolkningen i noen av landene som rammes. I Zimbabwe og Sudan ble de jo også hilst velkommen. Det var en viss støtte også i Mali, Burkina Faso og Niger. I Gabon, som opplevde sitt første vellykkede kupp i 2023 var ikke bare kuppet populært på hjemmebane, men også hos en del av naboene.
Fordi noe av denne støtten har kommet til uttrykk akkompagnert av brennende franske flagg, og veiving med russiske, har enkelte lagt denne runden av kupp på Russlands dør. Men årsakene er først og fremst interne. Økonomiske vansker, misnøye med endeløse kriger ( Mali, Burkina Faso og Niger) og autoritære statssystemer er ofte indikatorer på at det går mot kupp. Det siste kuppet på lista over, altså det i Gabon, er således ganske typisk
Kuppet var et faktum da Ali Bongo tidlig om morgenen 30 august ble utropt til valgvinner, nok en gang. Ali Bongo hadde lært styre og stell av sin far, som altså klarte å holde på makten fra 1967 til sønnen overtok i 2014. På papiret har Gabon hatt et flerpartisystem og jevnlige valg siden 1990, men Bongo lyktes snart med å skreddersy systemet til egen fordel, blant annet ved å fjerne regler om hvor mange ganger en person kan stille som presidentkandidat, og endre lengden på presidentperioden. Slike reformer ble ganske populære i Afrika på 1990- og utover 2000 -tallet. Og i det forrige tiåret fikk det også et navn – «third-termism», fordi det mange steder handlet om å fjerne regelen om å sitte mer enn to perioder i toppjobben. Blant de som fikk endret grunnloven på dette viset var Ugandas president Yoweri Museveni, som har hatt toppjobben siden 1986. Og den før nevnte Robert Mugabe som ble avsatt i et kupp i 2017.
Så hvordan klarer disse aldrende statsmennene å holde på makta, på tross av at det innføres flerpartisystemer og valg? Statsvitenskapen har klødd seg i hodet i årevis over disse spørsmålene, men det har også foregått en del teoretisering. I Afrika har man brukt begrep som «den politiske markedsplassen» og «politics of the belly». Det er systemer som har gode kår når det er knapt med felles ressurser. Flere av landene der denne typen politikk har hatt stor suksess har derimot hatt godt med ressurser kontrollert av en liten klikk rundt den politiske makta. Gabon og Sudan har olje, Zimbabwe blant annet gull og diamanter. For eksempel. Dette skaper et klientsystem, der den som sitter med politisk makt kan kjøpe seg støtte med statskassa. Og kontrollere parlament og høyesterett, som kan være nyttig når man ønsker seg en evigvarende presidentperiode.
Men det systemet ikke gir er muligheter for folk flest til opprykk, eller medbestemmelse. Og det skaper misnøye. Særlig når presidentene eldes og befolkningen er ung. Da kan kupp være en utvei, og særlig i de landene der kupp tidligere har avløst kupp. En undersøkelse viser at mange unge afrikanere støtter militærkupp.
Men også her finnes selvfølgelig andre utveier, bare se på Nigeria. Nigeria har gjennomlevd sju vellykkede kupp og ytterligere sju kuppforsøk. Ofte kom kuppene og forsøkene i par og klumper, som i 1966, og i 1985 og 1986. Men i 1999, etter at den siste militærdiktatoren Sani Abacha døde året før, vant en tidligere kuppgeneral, Olesegun Obasanjo presidentvalget. Siden da har Afrikas mest folkerike land gjennomført flere fredelige maktoverføringer (om enn ikke så fredelige valg alltid) og også gjort seg til talsmann mot kuppmakere i regionen. De siste månedene har Nigeria vært involvert i et forsøk på å få en løsning etter kuppet i Niger.
Noen flere ressurser som kan være verdt å se på:
London Schoool of economics har en samleside for artikler og ressurser om den politiske markedsplassen.
Forskere i Bergen har bidratt til denne antologien om demokratisk tilbakegang i Afrika.
En som har skrevet mye om styresett i Afrika, og dets fallgruber, er William Reno.
