Leiesoldater ser ut til å ha fått sin renessanse i Afrika de siste årene, mye takket være krigen i Libya. Men også grunnet aktivitetene til den russiske Wagnergruppen, nå omdøpt til Afrikakorpset. Men i afrikansk sammenheng er Afrikakorpset småfisk, og forretningsmodellen de har fulgt, der leiesoldatvirksomhet går hånd i hånd med annen profittskapende virksomhet, er heller ikke helt unik eller ny.
Myten og mennene
Leiesoldater har en lang historie – også i Afrika. Mest kjent var nok leiesoldatene som etter Kongos uavhengighet ble hyrt inn i Katanga. Både andre verdenskrig, Koreakrigen, franskmennenes krig i Indokina og etter hvert Algerie skapte et “overskudd” av traumatiserte menn med kamperfaring.
Flere fascinerende Forest Gump-aktige typer fikk sin start i Katanga, deriblant iren Michael «Mad Mike» Hoare og franskmannen Gilbert Bourgeaud – bedre kjent under sitt nom de guerre Bob Denard, som begge poppet opp i en rekke konflikter og kuppforsøk de neste tiårene. Hoare var for eksempel del av et mislykket kuppforsøk på Seychellene i 1981. Denard var svært aktiv innen skittent arbeid på vegne av Franceafrique.
Etter Kongo havnet en god del av disse karakterene i Biafra i Nigeria, andre skulle havne i Sudan, i den første borgerkrigen. Hvite leiesoldater ble også brukt av Portugal i deres kriger i Angola og Mosambik. Fredrick Forsyth, som selv reiste som journalist til Biafra skrev “dogs of war” om disse og var med på å skape myten rundt Hoare og Bob Denard.
Andre bølge – Apartheids løse bikkjer
Den andre bølgen av leiesoldater ble organisert på en litt annen måte, ikke minst på grunn av en slags nyvinning i faget – de private leiehærene drevet som helt vanlige selskaper.
Etter avslutning av “grensekrigen” i Namibia og Angola i 1989, var det mange arbeidsløse spesialsoldater som sleit med å finne seg til rette i et nytt Sør-Afrika. Executive Outcomes blir startet av en av disse, oberstløytnant Eeben Barlow, alt i 1989. Basert på Apartheids spesialstyrker, men også med personell fra deres antagonister, frigjøringsbevgelsene. Det meste av kamperfaringen var fra Angola. Det var også der EO først vant sine første slag. I 1993 sikret de en viktig oljeterminal nord i landet for myndighetene.
EO skrøt av å ha “vunnet” slaget om Angola, og ble hyret av myndighetene i Sierra Leone i 1995 for å bekjempe de notorisk brutale opprørerne i Revolutionary United Front, RUF.
EO minnet mye om dagens Wagner – vel så mye business som militær virksomhet – tilknyttet en rekke søsterselskaper registrert rundt om i verden, involvert i forskjellige sektorer – deriblant gull, olje, diamanter og logistikk. EO ble i tur modellen for amerikanske selskap leid inn i “krigen mot terror” – deriblant Eric Princes Blackwater. Slike selskaper kjenner vi også som såkalte «private military companies» – eller PMCs.
I Liberia outsourcet USA arbeidet med å gjennomføre sikkerhetssektorreform, og spesifikt med å opprette en ny liberiansk hær, til PMCene DynCorp International og Pacific Architects and Engineers. Private sikkerhetsselskaper også tungt involvert i kampen mot pirater i Aden-bukta på 2000-tallet.
Tredje bølge – fra Syria og Libya til Sudan
Det er sammenbruddet i Libya og krigen i Jemen som virkelig har gitt en ny dag for leiesoldater i Afrika. Sudanske Rapid Support Forces har for eksempel fartstid som en leiehær, leid ut av Sudans Omar Al-Bashir til Saudi-Arabia og Emiratene. Hemedti ble rik på foretaket, og RSF etter hvert også deltatt i Libya.
Libya har på mange måter fungert som katalysator for leiehærenes tilbakekomst i Afrika. FNs spesialutsending til Libya rapporterte om 20,000 fremmede styrker og/eller leiesoldater i Libya i 2020. Både sudanske RSF og den russiske Wagnergruppen var aktive i Libya på et tidspunkt, på vegne av opprørsgeneralen Khalifa Haftar. Dette nettverket fungerer i dag som en forsyningslinje for RSFs egen krigføring inne i Sudan. De har også rekruttert med seg leiesoldater fra blant annet Libya og Tsjad til å delta i borgerkrigen i Sudan.
Det er notorisk vanskelig å anslå styrken på leiesoldathærene og leiesoldatkomponentene som er aktive i Afrika i dag. Men det vi vet er at det dreier seg om alt fra små vaktselskaper, til ganske betydelige kampstyrker som i Libya og Sudan. En aktør som har fått mye oppmerksomhet, på tross av at de utgjør en ganske beskjeden styrke er det russiske Afrikakorpset/Wagner. Alt i alt kan Afrikakorpset ha 5000 mann, noen rekruttert lokalt, over hele Afrika. Men det er kun i Den sentralafrikanske republikk de utgjør en større enhet, og det er også der de har vært mest suksessrike. Til sammenligning anslås det at det at opp mot 20.000 leiesoldater er aktive til støtte for RSF i Sudan. De aller fleste fra naboland.
