De er neglisjert og forsømt, verst og listeført. Vi snakker om kriser og katastrofer – og listemani.
Den årlige listen over verdens mest neglisjerte kriser ble sist uke lansert av den norske Flyktninghjelpen.
– Grunnen til at vi publiserer en slik liste er at vi trenger mer oppmerksomhet rundt de landene med den største nøden, og hvor håpløsheten er størst, slik at vi kan snu utviklingen, sa Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen til NRK under lanseringen.
Lista som organisasjonen har utarbeidet er basert på tre kriterier; mangel på finansiering av hjelpearbeid, lite mediedekning og politisk og diplomatisk neglisjering. Om kort vil Leger uten Grenser lansere en tilsvarende liste.
Listemanien hos humanitære organisasjoner begynte for et par tiår siden. I mars 2005 lanserte Reuters AlertNet – et nettsted drevet av Reuters-stiftelsen – en liste med «de ti mest neglisjerte» krisene. 100 hjelpearbeidere, forskere, journalister og aktivister var blitt spurt om å rangere hva vi ikke rapporterte om.
– Darfur (Sudan) har forsvunnet fra forsidene, men situasjonen der er på ny på vei fra fryktelig til absolutt forferdelig, sa Jan Egeland da, den gang i rollen som nødhjelpskoordinator i FN. Han, og rundt halvpartene av alle de andre respondentene i undersøkelsen rangerte allikevel situasjonen i østlige Kongo som mest neglisjert.
Jeg er ikke så begeistra for disse listene. De lages ut ifra en idé om at publikum ikke makter ta innover seg årsakene til at de verste, de mest neglisjerte og de minst omtalte katastrofene oppstår. At dette er vanskelig stoff. Så da lages det en liste, som blir nyheten i seg sjøl.
Det er en snarvei til oppmerksomhet.
Selv om jeg er skeptisk, går listene innpå meg. Kontinentet jeg selv rapporterer fra – Afrika – dominerer ofte listene, og jeg vet så altfor godt at det ikke er alvorlighetsgraden eller omfanget som avgjør hvilken krise som får redaksjonell plass i norsk presse. På årets liste har Den demokratiske republikken Kongo igjen gått forbi Den sentralafrikanske republikk. Øst-Kongo topper nå lista foran Sør-Sudan. Ikke ulikt plasseringene på lista fra 2005, altså.
For et par måneder siden sto jeg selv i et kryss i Nord-Uganda. Fra den ene siden kom kongolesere, fra den andre sørsudanere. Organisasjonene som skulle ta seg av disse nyankomne, deriblant Flyktninghjelpen, slet med å rekke over og ansette nok nye folk. FNs operasjon var underfinansiert. Flyktningene selv var slitne og sinte. Etter en uke i buss mellom enorme flyktningleirer (Uganda har nå 1,4 millioner registrerte flyktninger) var jeg også det.
Jeg tok denne bussturen fordi jeg selvsagt ville vite mer om hvorfor flyktningene var i Uganda, hva som drev dem dit og hvordan de ble tatt imot. Dette mener jeg også nordmenn bør bry seg om, vi er jo fortsatt til stede ved forhandlingene om en løsning for Sør-Sudan.
Konfliktene bak de neglisjerte krisene er ofte komplekse og vanskelig å løse. Men det betyr ikke at vi skal gi opp å rapportere om dem. I analysen av konflikter i Afrika snakker man om årsaker og forutsetninger. Både årsakene og forutsetningene kan være interne, men også eksterne. Situasjonen i Øst-Kongo og Sør-Sudan har det til felles at de fortsetter fordi det finnes både interne og eksterne forutsetninger, det er dype politiske og personlige splittelser mellom ledere som har tilgang på våpen og naturressurser.
Årsakene er historien, og den må vi vite noe om dersom vi for eksempel skal delta i forhandlinger. Men forutsetningene kan man jo gjøre noe med. Eksporten av mineralressurser og olje ut av disse to krigssonene må kontrolleres, det må også våpenimporten. Dette krever overnasjonale beslutninger, og for at de skal kunne tas så må man vite hva som skjer. Det holder altså ikke å rapportere om symptomene, altså en flyktningkrise eller sultkatastrofe, vi må som journalister også rapportere om årsakene og forutsetningene, slik at publikum skal kunne stille krav til politikerne om å handle slik at man kan få slutt på krigene som skapes krisene. Bryr ikke folk flest seg, så bryr heller ikke politikerne vi har valgt seg i noen større grad.
Det er altså ikke organisasjonenes listeføring som er problemet. Det er at denne typen overfladisk og organisasjonsdrevet informasjon får dominere, og at rapporteringen av verdens verste, mest forsømte kriser blir en eneste lang liste av elendighet. Uten løsning i sikte. Det fører til fenomenet vi gjerne kaller «katastrofetretthet». Listene kan altså bidra til forsømmelsen og forglemmelsen de er ment å advare mot. Alle de større norske mediene, inkludert Dagsavisen, rapporterte lanseringen av Flyktninghjelpens liste sist uke. Flere medier, også Dagsavisen, har også rapportert om flyktningkrisene mellom listelanseringene. Men mye av rapporteringen hviler på det organisasjonene gir oss, og da blir fokuset ofte på følgene av en krise, ikke årsakene, forutsetningene eller de mulige løsningene. Den forsømmelsen når min listetopp.
