Sør-Sudan får ny regjering, men hva betyr egentlig det?
Den siste uka har de to hovedantagonistene i den sørsudanske borgerkrigen sittet sammen i Juba, og blitt enige om at de skal danne en ny samlingsregjering innen fristen 22. februar. Om de lykkes, oppfyller de endelig en del av en fredsavtale inngått for mer enn halvannet år siden. Det kan bane vei for varig fred.
Hvordan kom de hit?
I juni 2018 tok partene hverandre i hånda i Khartoum i Sudan, den såkalte Khartoum-erklæringen var starten på forhandlinger. Da avtalen ble endelig inngått september var planen at en samlingsregjering skulle dannes 12. mai 2019 i Juba, med Riek Machar som første visepresident.
Foranledningen er en gjenopplivet versjon av en avtale Norge var med på å framforhandle i 2015, altså den som ble skutt i stykker i juli 2016, med noen modifikasjoner. Men før dette kunne skje ble planens gudfar, den sudanske diktatoren Omar al-Bashir avsatt. Machar, som har vært basert i Khartoum, var avhengig av at al-Bashir hadde ryggen hans.
Da tidsfristen for å danne samlingsregjering var i ferd med å gå ut 12. mai, ble fristen forlenget til 12. november. Da denne passerte ble en endelig frist satt til 22. februar 2020.
Hva er man uenig om i avtalen?
Den revitaliserte avtalen, dens fulle navn er Revitalized- Agreement on the Resolution of Conflict in South Sudan (R-ARCSS), er akkurat så teknisk som den høres ut. Det er et slags rammeverk for fordeling av posisjoner, og integrering av ymse bevæpnede grupperinger. Den inneholder også en tidsplan for hvordan dette skal skje.
En av de prioriteringene er å integrere det som tidligere var regjeringshæren Sudan Peoples Liberation Army (SPLA) med opprørshæren i SPLA-In Opposition. Tidligere i år byttet SPLA navn til South Sudan Peoples Defence Forces (SSPDF), og deler av SPLA-IO er nå integrert i denne. I 2015 var et av stridstemaene hvor mange tropper av hver gruppe som skulle være forlagt i Juba, dette er også et ankepunkt for partene nå. For Riek Machar er det viktig å kunne ha nok tropper i Juba for å føle seg trygg om han eventuelt skal jobbe og bo der. For president Kiir er det på samme måte viktig å ikke ha for mange tropper lojale til Machar i Juba, ettersom det kan være et sikkerhetsproblem. Stor tilstedeværelse av begge parters tropper, og også tilstedeværelse av irregulære tropper var en faktor i krigsutbruddet i Juba i 2016.
Et omstridt punkt er en ny oppdeling av landet i 32 stater, der det tidligere var 10. Det er strid om antallet, og det strid om hvor de nye grensene mellom stater skal gå. Det var Riek Machar som først foreslo å utvide antallet stater, fra 10 til 21, som et ledd i forhandlingene i desember 2014. De foreslåtte 21 statene fulgte grensene til gamle britiske koloniområder. Da det forelå en fredsavtale i august 2015 var dette forslaget imidlertid tatt bort. Noen måneder etter at denne avtalen var inngått ønsket imidlertid Kiir å utvide antallet stater til 28. I 2016 foreslo han ytterligere fire stater, slik at antallet nå var oppe i 32.
Krangelen om antallet stater, og hvem som skulle få hvilke embeder, var blant årsakene til at fredsavtalen fra 2016 brøt sammen. Flere opposisjonsgrupper mener at de nye statene er satt opp for å sikre grupper lojale til president Kiir herredømme over viktige områder, deriblant er det opprettet en ny stat som omfatter oljefelt i det tidligere Unity. I et forslag Kiir kom med i februar 2020 var antallet stater igjen redusert til ti, med tre spesielle områder unntatt. Disse områdene omfattet omstridte oljeressurser. Machar avviste imidlertid dette forslaget.
Hvorfor har man ikke klart å danne regjering tidligere?
En rapport lagt fram for FNs sikkerhetsråd 22. november 2019 identifiserte tre hovedårsaker til at avtalen på det tidspunktet ikke ble fulgt opp.
Den viktigste årsaken til at avtalen ikke har vært fulgt opp er at det mangler politisk vilje til å gjøre det. Spesielt gjelder dette Kiirs folk i Juba. De på sin side anklager det internasjonale samfunnet for å ikke følge opp med nok økonomiske midler for å få gjennomført avtalen.
Det er også svært lav tillit mellom partene som har skrevet under avtalen, det vil si regimet i Juba, og opprørerne i SPLA-IO. Det er også lav tillit mellom regimet og andre parter som har gått med på avtalen, deriblant flere tidligere politikere som ble satt i fengsel i 2013, kjent som Former Detainees (FD). Flere av partene anklager regimet i Juba for å forsøke seg på en splitt- og-hersk-taktikk ovenfor de andre partene.
Til slutt er ikke alle partene i konflikten i Sør-Sudan, ombord. Det finnes minst to betydningsfulle fraksjoner utenfor avtalen, det ene er Thomas Cirillos National Salvation Front, med akronymet NAS. NAS er aktive i den sørlige delen av landet, i det som tidligere var de tre Ekvatoriaprovinsene (men som etter den nye oppdelingen skal bli flere). Krigen i Ekvatoria tok til for alvor i 2016. NAS har ikke sluttet seg til våpenhvilen.
En annen gruppe som ikke er part i fredsavtalen er troppene til den tidligere hærsjefen Paul Malong, som røk uklar med president Salva Kiir i 2018. Malong har tidligere rekruttert og trent tropper og milits som var tungt inne på Kiirs side ved krigsutbruddene i 2013 og 2016.
Hva er situasjonen i Sør-Sudan nå?
Rapporter som ekspertutvalget har levert Sikkerhetsrådet, samt generalsekretærens egne rapporter, tegner et sammensatt bilde av situasjonen i Sør-Sudan. Sikkerheten er blitt noe bedre. Men de humanitære behovene er omtrent de samme som da avtalen ble underskrevet for halvannet år siden. FN anslår at 7,5 millioner av landets 11 millioner innbyggere vil trenge humanitær assistanse i år.
Flyktninger som har forlatt Sør-Sudan er enn så lenge avventende, den drøye millionen som befinner seg i nabolandet Uganda kommer i hovedsak fra Ekvatoria, hvor det fortsatt pågår krigshandlinger. Alt i alt befinner 2,2 millioner sørsudanere seg utenfor landet, men i regionen. Også mange av flyktningene i Etiopia kommer fra områder er det fortsatt er uro. Områder der det har roet seg har lite å tilby av tjenester som helsevesen og utdanning, og flyktninger utsetter derfor å returnere.
Hva kan man gjøre?
Det internasjonale samfunn , og spesielt regionens ledere, oppfordres av FNs ekspertpanel, til å legge økt press på partene for å få dem til å følge opp avtalen.
FNs sanksjonskomite har utarbeidet en liste på enkeltindivider de mener er ansvarlig for noen av de verste krigsforbrytelsene i Sør-Sudan. Regionen oppfordres spesielt til å beslaglegge disse personenes eiendom. Det dreier seg om penger gjemt bort i blant annet kenyanske og ugandiske banker, og eiendom som luksusvillaer og selskap. FN har også bedt naboland overholde en reiseembargo lagt på disse individene.
Videre mener FN at naboland, og andre land, gjør seg skyldig i brudd på våpenembargoen lagt på Sør-Sudan. Ekspertutvalget anklager også Uganda for å ha soldater inne i Sør-Sudan.
