Afrika har nå en gjennomsnittlig økonomisk vekst på rundt fem prosent. Men fordelingen av velstanden har ikke fulgt etter. Kontinentets statsbudsjetter utsettes for systematisk årelating.
Afrika har nå en gjennomsnittlig økonomisk vekst på rundt fem prosent. Men fordelingen av velstanden har ikke fulgt etter, en av grunnene er at mye av pengene i stedet for å investeres i skolegang, helse eller annen infrastruktur, eksporteres. Demokratisk valgte ledere har videreført praksisen med å sylte ned rikdommer utaskjærs, dette er spesielt populært om rikdommen ikke er helt ærlig oppnådd. Kontinentet taper også store summer grunnet multinasjonale selskapers såkalte ”skatteplanlegging”, ustrakt bruk av skatteparadis og andre smutthull.
En ny rapport fra den Afrikanske Union (AU) og FN, som nylig ble lagt fram i Addis Abeba viser at afrikanske land mister mellom fem og femten prosent av brutto nasjonalprodukt, det er i overkant av 300 milliarder norske kroner i året. Det er en tredobling siden 2001, og tallet ligger an til å øke. Rapporten med det ikke så sexy navnet ”Illicit Financial Flows from Africa”, tar for seg både illegale pengestrømmer fra organisert kriminalitet, og de mer legale. Det siste finner rapporten å være det største problemet.
Ikke overraskende er det ressursrike land som Nigeria(olje) Kongo-Kinshasa (mineraler) og Sør-Afrika (diamanter og andre mineraler) som blør mest. Nigeria, kontinentets største økonomi, har den tvilsomme æren av å toppe listen. Mannen som har ledet arbeidet med rapporten, Sør-Afrikas president Thabo Mbeki har bedt tidligere kolleger, deriblant Nigerias president Goodluck Jonathan, om å være åpen om sine egne finansielle transaksjoner.
Men det er mindre og fattigere land som rammes hardest. Da rapporten ble bestilt i 2011 var det ut i fra bekymringer om at flere land ikke ville kunne nå de såkalte tusenårsmålene i 2015. Målene, som inkluderer mål for reduksjon av dyp fattigdom, spebarnsdødelighet og analfabetisme er et verktøy som brukes for å måle utvikling i verdens fattigste land. Mbeki, sa sist uke at panelet han ledet hadde konkludert at flere land ikke nådde sine tusenårsmål på grunn av pengelekkasjen. I klartekst, små barn dør unødig fordi Afrikas vekst kommer noen få individer og internasjonal finans til gode. Noen blir veldig rike, andre forblir fattige.
Afrikanske ledere må selvsagt ta sin del av skylda, men praksisen muliggjøres av et nett av finansinstitusjoner basert helt andre steder enn på det afrikanske kontinentet. I år kan verdens første, og viktigste, skatteparadis feire 800 år. I 1215 hadde adel og geistlighet i England fått nok av det de så på som urettferdig skattlegging fra Kong Johan, han som med tiden fikk tilnavnet «uten land». Et dokument, kjent som Magna Carta ble streket opp for å fastsette styrkeforholdet mellom stendene. Blant forordningene i dokumentet er en bestemmelse om at kjøpmennene i City of London skal få sette sin egen skatt. Denne står til i dag, City of London er fortsatt navet i et stort nett av finansielle frihavner, ofte plassert i tidligere britiske kolonier i Karibien.
Når man skrev Magna Carta var prinsippet «ingen skattlegging uten representasjon» – for skatteparadis i dag er det vel slagordet mer som «ingen representasjon skal få skattlegge oss». Ved siden av lav eller ingen skatt, er det mangel på åpenhet som kjennetegner skatteparadis. Det gjør dem attraktive or både afrikanske eliter, og multinasjonale selskaper. De siste tapper jo ikke utviklingsland for sårt trengte inntekter fordi de er onde, men fordi de kan, fordi det finnes muligheter til å unngå skatt. Det kalles «skatteplanlegging» og ses på som nødvendig for å konkurrere.
Arbeidet mot finansiell hemmelighetskremmeri og skattesnusk internasjonalt har økt i takt med en forståelse om akkurat hvor skadelig denne virksomheten er for borgere flest. Samarbeid mellom journalister over hele verden har resultert i en rekke avsløringer rundt virksomheten, senest i Storbritannia denne uka. Fattige land med begrenset skattekontroll rammes selvsagt hardt, men den organiserte skatteunndragelsen rammer også rikere land. For mange har motgiften vært å redusere selskapsskatt eller skatt på avkastning. Man deltar i et «løp mot bånn» i stedet for å forsøke å få kontroll med pengestrømmene. Det er ikke bærekraftig in lengden.
Den forrige norske regjeringen var opptatt av skaden flytting av penger ut av svake stater kunne gjøre. I forordet til AU/FN-rapporten nevnes to tidligere norske statssekretærer spesielt, Ingrid Fiskaa og Arvinn Gadgil, begge SV. Den nåværende administrasjonen i Utenriksdepartementet snakker varmt om hvordan økonomisk vekst og handel er viktigere enn bistand for utviklingsland. Men skal veksten komme folk flest til gode må skattehullene tettes, og årelatingen opphøre.
