Er vi egentlig i ferd med å bli invadert av Afrika?
I det siste har været blitt bedre i Middelhavet, og med det starter båtsesongen for alvor. De to siste helgene har det vært økt trafikk ikke minst på den såkalte sentrale ruta, fra Libya mot Italia. Denne er farligere enn den østlige ruta, og den bringer afrikanere.
Dermed er også debatten om disse flyktningene i gang, og det er få ting som setter fyr på kommentarfeltene som det som man oppfatter som en slags naturgitt trussel. En slags invasjon av fattige afrikanere, fra et kontinent man ikke forbinder med annet enn nød og elendighet. Ettersom befolkningen på kontinentet sør for oss også vokser, følger også slutningen at flere vil komme hit. Den afrikanske livmoren er en tikkende bombe.
Helt siden Thomas Malthus formulerte sin lov om befolkningsveksten i 1798, der befolkningen hele tiden vil vokse utover de ressursene som er tilgjengelig har man sett på kvinners fruktbarhet som farlig.. Og spesielt farlig er den fattige kvinnens fruktbarhet. Det som regulerer befolkningen er ifølge Malthus periodiske kollaps, som pest og sult. Presten Malthus kom dermed til konklusjonen om at å hjelpe de som for eksempel sultet var umoralsk, ettersom dette bare ville føre til mer lidelse. Denne konklusjonen har gitt Malthus, og de såkalte malthusianere et fortjent dårlig rykte.
Nå har det skjedd en del siden 1798, ikke minst har demografer kunne slå fast at en befolkning som øker sin egen levestandard også får færre barn, i motsetning til det premisset Malthus satt, at de bare ville få flere. Når barnedødeligheten synker, så forsvinner også årsaken til at foreldre «sikrer» seg med mange barn. I tillegg sørger kvinners økte stilling, og utdannelse for færre barn. Etter Andre verdenskrig, da levestandarden økte i europeiske land og USA, var det plutselig den såkalte tredje verden som var problemet for malthusianerne. Og da spesielt Asia. Siden den gang har fødselsraten gått ned også her, og nå ligger snittet i en del asiatiske land der snittet i europeiske land er, man har altså et lite fødselsunderskudd.
Men kvinners fruktbarhet oppfattes fortsatt som en trussel. For ny-malthusianerne er det Afrika som nå er problemet. Mens fertiliteten har gått ned eller stabilisert seg overalt ellers, skiller Afrika seg ut. I verden som helhet er fødselsgjennomsnittet for kvinner 2,5, i Afrika fødes det nesten dobbelt så mange barn per kvinne. Fem per kvinne var for øvrig det globale gjennomsnittet på begynnelsen av 1960-tallet. Mens for eksempel Europa har et fødselsunderskudd, har altså Afrika en voksende befolkning. Det vil si, noen land har en voksende befolking, andre land er mer som europeiske land for kort tid siden, Namibia, Sør-Afrika og Botswana for eksempel, her får gjennomsnittskvinnen mellom 2,2 og 2,3 barn. I noen land, spesielt i Nord-Afrika fødes det færre barn enn det man antagelig må ha for å opprettholde en stabil befolkning (det magiske tallet er 2,1) – i Marokko, Tunisia og Libya er det to barnefødsler per kvinne.
Men så er det land som Niger, Mali og Somalia. Her er tallet mellom seks og sju barn per kvinne. Det er mange barnefødsler per kvinne i noen andre land også, som Den demokratiske republikken Kongo og Tsjad (rundt fem fødsler per kvinne). Felles for mange av landene hvor fødselstallene fortsatt er høye, eller rundt verdensgjennomsnittet fra 1960, er at det er områder som opplever uro og krig, hvor mødrehelse er dårlig og spebarn fortsatt dør oftere enn andre steder. Og det er nettopp de områdene hvor store barnekull kan destabilisere allerede svake stater.
Det er denne kombinasjonen som skremmer de mest ivrige nymalthusianerne. De samme områdene som har store fødselsoverskudd produserer også mange flyktninger. Et lite antall av disse igjen velger å ta seg til Libya, og deretter nordover mot Europa. Og akkurat nå er de svært synlige. I kommentarfelt og debatter representerer båtflyktningene den afrikanske magen som er klar til å invadere Europa.
Men er det egentlig slik? Fortsatt er det sånn at migrasjon i Afrika først og fremst er lokal og regional, fra mer avsidesliggende strøk til byer, fra land med få økonomiske muligheter, til land med større. Arbeidsmigrasjon ut av Afrika foregår for det meste under ordnete former, med pass og fly, ikke bare til Europa men også til Midtøsten og Asia. Den migrasjonen som for oss er mest synlig, altså båtflyktningene over Middelhavet er bare noen promille av afrikanerne som flytter på seg. Ruta er, også før man når Libya, nå så farlig at dette kun er utveien for de mest desperate. Som foregående år regner man med at bortimot 200.000 mennesker vil forsøke å ta seg over den sentrale ruta til Europa fra Afrika. Ikke alle disse er afrikanere, etter at EU og Tyrkia inngikk sin avtale om å kontrollere flyktningestrømmen i 2015 har stadig flere syrere også brukt Libya-ruten. Men mange av de som nå vil sette ut fra Libya kommer fra urolige områder i Sahel, og Afrikas horn. Noen kommer fra land med store barnekull, som Nigeria eller Den demokratiske republikken Kongo, men andre kommer fra land som Etiopia, hvor antall fødsler per kvinne nå er som i gjennomsnittet i resten av verden, 2,5. Det er altså ikke fertilitet i seg selv som driver den gruppen afrikanske migranter som er lettest å se for oss, det er den helt uakseptable situasjonen for mer enn 18 millioner flyktninger sør for Sahara.
Den minst sjarmerende delen av Malthus teorier om befolkningsvekst er regelen om at befolkningsvekst er naturgitt. Av den følger også den uunngåelige kollapsen, og store menneskelige lidelser. Denne delen av teorien har jo vist seg å være feil. Vi vet nå en hel del om hva som skal til for å få ned høye fødselstall, først må flere spebarn overleve, mor må ha tilgang til rådgivning og prevensjon. Og utdanning og arbeid. Dette er altså noe man kan velge å gjøre noe med, på samme måte som verdenssamfunnet også kan velge å gjøre noe med de konfliktene som herjer, og flyktningestrømmene som følger. Det er ikke den afrikanske fruktbarheten som truer Europa (om mennesker i seg selv i det hele tatt kan regnes som en trussel), det er en mangel på politisk vilje. Både lokalt, men også globalt.
