Skal 2011 bli Den afrikanske unionens år? Valguro i Elfenbenskysten, kamper i Somalia og splittelse av Sudan. Året starter tøft for de diplomatiske utsendingene fra Den afrikanske union (AU). For et tiår siden var det utenkelig at en kontinental samarbeidsorganisasjon som AU skulle intervenere slik den gjør nå.
Den afrikanske union ble til i 2002, da daværende president Thabo Mbeki i Sør-Afrika la ned forgjengeren Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAE) og erklærte en ny union for et nytt millennium. Mbeki hadde formannskapet i den panafrikanske organisasjonen dette året. Sammen med en gruppe andre afrikanske ledere hadde han lenge jobbet for en ny type organisasjon. Selve unionstanken ble unnfanget av Libyas president Muammar al-Gadafi.
Forgjengeren OAE ble stiftet i 1963 for å fremme enhet mellom afrikanske land og avvikle de gjenværende koloniene. Det skulle vise seg å bli en langdryg prosess. Namibia fikk sin selvstendighet i 1989; kampen mot apartheid i Sør-Afrika varte enda noen år. Fra starten var OAE smertelig klar over skjørheten i de nye afrikanske statsdannelsene: enkelte kjøreregler måtte man ha; grenser skulle være ukrenkelige; land skulle ikke splittes opp og man skulle for all del ikke legge seg opp i hverandres styre og stell. Ettersom landene ble selvstendige ble alle med i organisasjonen. Unntaket var Marokko som forlot organisasjonen i 1985, etter at Vest-Sahara ble tatt opp som eget land.
OAE var i all hovedsak et talerør for de afrikanske landene og en pådriver for avkolonisering av kontinentet. At tankegodset og arbeidsmåten var utdatert ble smertelig tydelig på 1990-tallet: OAE gjorde lite eller ingenting da Somalia gikk i oppløsning eller da folkemordet brøt ut i Rwanda og 11 afrikanske land ble dratt med i en storkrig i Kongo-Kinshasa. I Vest-Afrika kjempet den regionale sammenslutningen Ecowas for freden og et felles marked, en mindre variant fantes i Øst-Afrika, de gamle frontlinjestatene i sør hadde sin utviklingsorganisasjon SADC og Nord-Afrika var representert i Den arabiske liga. Men OAE var altså langt ute på sidelinja, både politisk og økonomisk. Det var da al-Gadafi bestemte seg for å gjenopplive panafrikanismen. Der fant han en våpenbror i Sør-Afrikas president Thabo Mbeki, en mann som alltid var mer populær som diplomat enn som president på hjemmebane. Mbeki lanserte ved årtusenskiftet en rekke initiativer for økonomisk og politisk samhandling på kontinentet, og kronet altså det hele med å oppløse OAE og erklære union i havnebyen Durban i Sør-Afrika i 2002.
Siden den gang har AU tatt en mer aktiv rolle i kontinentets skjebne. AU har fordømt kupp og tvunget fram valg, de har opprettet en fredsstyrke i Darfur og Somalia, og de har sammen med de mindre regionale organisasjonene jobbet for et mer integrert marked og fremmet utvikling.
Men unionen er langt i fra i mål, og har fått en del kritikk for fortsatt å være unnfallende og byråkratisk, som sin forgjenger. I 2008 debatterte unionen i det vide og brede suspensjon av Zimbabwe, etter at unionens egen menneskerettsorganisasjon gjentatte ganger hadde rapportert om grove menneskerettsbrudd. Utfallet av den opphetede debatten ble en oppfordring til Robert Mugabe om å dele makten med opposisjonen. Ingen makt ble lagt bak oppfordringen.
Makt har man derimot brukt i Darfur, Somalia og på Komorene. En fredsopprettende snarere enn fredsbevarende styrke har fungert siden 2004. Notorisk for sin mangel på midler og avanserte våpen, har mange av troppene betalt med livet i trefninger, men det er knapt rapportert utenfor kontinentet. Som en afrikansk styrke har den likevel en verdi, blant annet i Sudan, hvor president Omar Al-Bashir har nektet å gi tilgang til en bedre trent og utstyrt FN-styrke. Populariteten til franske, britiske og amerikanske tropper i Afrika er av historiske årsaker lav. Tanken er at en panafrikansk innsatsstyrke skal kunne settes inn i stedet for europeisk eller amerikansk mannskap med EU, Nato eller FN-flagg om noe skulle skje.
Dette noe kan skje i 2011. Ved inngangen til året var det blant annet svært spent i Elfenbenskysten der president Laurent Gbagbo neker å gi fra seg makten til mannen som vant presidentvalget, Alassane Outtara. I maktkampen i Abidjan har begge parter beskyldt hverandre for å gå i den tidligere kolonimakta Frankrikes ærend. Klokelig nok lar det internasjonale samfunnet afrikanerne selv megle, kenyaneren Raila Odinga flyr nå skytteltrafikk mellom øst og vest. Samtidig i Somalia strever en styrke med AU-mandat for å sikre Mogadishu for overgangsregjeringen.
Der AU virkelig kan få bryne seg i år er imidlertid i Sudan, hvor de søndre regionene denne uka stemmer for løsrivelse fra nord. Dette har allerede skapt et større spenningsnivå, både i Sør-Sudan og i Darfur. Mannen som er ansvarlig for at alt skal gå seg til her, er den etter hvert distingverte diplomaten Thabo Mbeki. Mbeki, kanskje den fremste arkitekten bak Sør-Afrikas fred med seg selv på begynnelsen av nittitallet, har i Sudan ikke én men flere konflikter å bryne seg på, samt altså en mulig ny statsdannelse. Om Mbeki klarer dette er på mange måter lakmustesten for hans egen visjon om et samlet Afrika.
