Lar den arabiske våren seg stoppe når vinteren nå nærmer seg? De syntes ustoppelige, ungdommene, mennene og kvinnene som inntok gatene i Tunis og Kairo like over årsskiftet.
Ti måneder senere er det tilbakeslagene som omtales, det motstridige militærrådet i Egypt, kamper mellom koptere og muslimer i Kairo, drap og tortur i Jemen og Syria og den langtrukne borgerkrigen i Libya. Det er tre påstander som går igjen, at revolusjonen, spesielt i Egypt, har misslyktes, at revolusjonen har åpnet for radikale islamister, og at den derfor kan vise seg å bli antidemokratisk snarere enn demokratisk og at den i utgangspunktet ikke var annet enn kosmetisk allikevel.
Det siste først, et opprør er sjelden kosmetisk. Et opprør er som oftest dypere økonomiske og sosiale spenninger som kommer til overflaten. Opprøret kan slås ned, men uten at det gjøres noe med de underliggende årsakene vil det ikke forsvinne. Vinterens opprør, som startet i Nord-Afrika, spredte seg til andre deler av Midtøsten og sørover i Afrika hadde flere underliggende årsaker. Høye matpriser, høy ungdomsledighet og et politisk system som ikke hadde holdt tritt med utdanningsnivå og forventninger hos deler av befolkningen. Intensiteten og omfanget i opprøret overrasket de fleste, men at det skjedde var varslet. I årevis viste rapportene fra FNs utviklingsprogram (UNDP) at Midtøsten og Nord-Afrika led av et demokratisk underskudd på tross av at stadig nye årskull studenter gikk ut av universitetene. Både det politiske og økonomiske systemet holdt utviklingen av disse områdene tilbake. Mens land i Asia og Afrika øvrig opplevde økonomisk vekst hadde Midtøsten og Nord- Afrika stagnert, det var liten vilje til reform. Et politisk og økonomisk system der personlige kontakter og klientforhold avgjorde hvem som fikk jobb, ble forfremmet, eller, når det kneip, fikk tak i mel til brødet, utelot mange. Når revolusjonens røst kallet, svarte derfor de unge.
Raskt innom den andre påstanden, at revolusjonen har banet vei for islamister og dermed er mer antidemokratisk enn demokratisk. Islamister er, som andre politiske bevegelser, ikke en blokk, men mange. De største islamske partiene i Tunisia og Egypt, al-Nadha (oppvåkningen) og det Muslimske brorskap er moderate i denne sammenhengen, de deltar begge i valgene og sier de har forpliktet seg til en demokratisk prosess. Det er langt fra disse partiene til de mer marginale salafigruppene. Disse små gruppene trivdes antageligvis bedre i Mubaraks politistat enn de vil gjøre i et mer åpent politisk landskap. Både al-Nahda og Brorskapet ligger an til å bli store partier i det tunisiske og egyptiske parlamentet, de vil antagelig også ha de største kvinneblokkene.
Så til den første påstanden, at revolusjonen har misslyktes. Både i Tunisia og Egypt er folk utålmodige. I Tunisias synes januars optimisme å ha blitt til kynisme. Førstkommende søndag går tunisiere til valgurnene for å velge et nytt parlament, som i tur skal utarbeide en ny grunnlov. Mer enn 80 partier har drevet valgkamp siden 1. oktober, men bare omtrent halvparten av de potensielle velgerne har så langt tatt bryet med å registrere seg. Folk er misfornøyd med at de samme byråkratene som bekledde offentlige stillinger i desember fortsatt sitter i stolene sine, at sikkerhetspoliti som skjøt mot demonstranter i januar ikke er blitt stilt til ansvar og at matvarepriser fortsatt er høye. Men Tunisia har i alle fall kommet lenger enn Egypt. Der har militærrådet, som har styrt landet siden Mubaraks avgang, lovet valg i november. Men kun til det ene av to kamre i parlamentet, deretter følger nye valg i mars, før de to kamrene så skal velge en mindre gruppe som skal skrive ny grunnlov. Deretter skal denne ratifiseres, så skal det holdes folkeavstemming og presidentvalg. Militærrådet kan altså regne med å sitte en stund, noe som har fått enkelte til å peke på sist et militærråd lovet å innføre demokrati, etter kuppet i 1952. Den gang skjedde overføringen aldri, generalene ble maktgarantien for presidentene Gamal al-Nasser, Anwar Sadat og til slutt Hosni Mubarak. Om revolusjonen vil lykkes i andre land som har opplevd stor uro, som Syria og Jemen, vet vi ikke ennå. I Libya har opprøret hatt sin egen dynamikk, jeg skal la det ligge denne gang.
Alt er ikke som før. At det i det hele tatt holdes valg hvor så mange partier deltar, er nytt. At det drives en åpen valgkamp, og at mediene kan omtale den nesten som de vil, er også nytt. Nye grupper har blitt involvert i politisk arbeid. Revolusjonen har også satt spor av seg langt utenfor Nord-Afrika, vi vet som sagt ikke helt hvordan det ender i Jemen, Libya eller Syria. Opprøret har satt spor i blant annet Bahrain, de palestinske områdene og Jordan. Demonstrasjoner inspirert av opprøret har funnet sted i afrikanske oljeland som Angola og Gabon, studenter og akademikere er blitt fengslet for å ha diskutert opprøret i Malawi og Zimbabwe. Flere steder ser man også demonstrasjoner som ikke direkte utfordrer et regime, men som er kritiske til hvordan egne politikere har håndtert økonomisk krise og nedgangstider. Demonstrantene på Wall Street, i Athen, Lisboa og andre steder ser selv slektskapet til demonstrantene på Tahrirplassen i Kairo. De er unge, de tilhører ikke et spesielt parti eller en forening og de sprer informasjon om det de tror på i sosiale medier. De har, som Rudolf Nilsen lar revolusjonens røst kalle på i diktet med samme navn, tålmod og vilje. Framfor alt mener de at verden lider av et demokratisk underskudd, enten det skyldes politiske eller økonomiske faktorer. Det demokratiske tøværet kan komme til å fortsette lenge.
