Ressurser hentes ut, penger flyttes og noen blir rike et helt annet sted. I papirene fra Panama kan man ane omrisset av dagens utarming av et helt kontinent.
Trekanthandelen ble den kalt; slaveruten som gikk fra Afrika til Sør-Amerika og Karibia, for så å fylle skattkistene i Europa. Handelen – om man i det hele tatt kan kalle den det – tappet spesielt Vest-Afrikakysten for menneskelige ressurser, befolket Brasil og Karibia med slaver og la det finansielle grunnlaget for den industrielle revolusjon i England. Vestkysten av Afrika fikk navn etter hvilke råvarer som ble hentet ut –Pepperkysten, Gullkysten, Elfenbenskysten og Slavekysten. 200 år etter at britene forbød slavehandelen (selve slaveriet fortsatte), flyttes store ressurser samme vei – fra ressursrike afrikanske land, til Karibia og City of London. Det antas at rundt tretti prosent av all rikdom i skatteparadis kommer fra Afrika. Om man ser på kontinentets andel av verdenshandelen ellers, er dette en svært stor andel.
Derfor vokser også listen over afrikanske navn i avsløringene rundt de såkalte Panamapapirene raskt. Så langt har man i papirene blant annet funnet nevøen til Sør-Afrikas president Jacob Zuma, den omstridte forretningsmannen Khulubuse Zuma, Angolas oljeminister Jose Maria Bothelo de Vasconcelos, tvillingsøsteren til Kongo-Kinshasas president Joseph Kabila, Janynet Kuyungu og – ikke uventet – Zimbabwes president Robert Mugabe. Der er også kontinentets rikeste mann, nigerianeren Aliko Dangote, en høyesterettsdommer fra Botswana og sønnen til Egypts tidligere diktator Hosni Mubarak. I seg selv er ikke dette så veldig overraskende. Flere av de nevnte land har en ustabil valuta og et dårlig banksystem. Det er tradisjon for afrikanske eliter å sylte ned rikdommen andre steder. Det som kanskje er annerledes nå enn i tidligere tider, er omfanget.
De siste femten årene har Afrika vært mulighetenes kontinent. Høy økonomisk vekst, råvareboom og en framvoksende middelklasse, har bidratt til historien om et kontinent som reiser seg. Men den nye velstanden har vært svært ujevnt fordelt. En av grunnene er at mye av pengene ikke investeres i skolegang, helse eller annen infrastruktur, men eksporteres. Mye av dette skjer tilsynelatende lovlig. I 2013 ble problemet påpekt av tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan i en artikkel på ledersiden i International Herald Tribune: «Ingen region har lidd mer under skatteunndragelse, aggressiv skatteplanlegging og plyndring av naturressurser, organisert gjennom offshoreregistrerte selskaper. Dette er et globalt problem som krever multilaterale løsninger.» Annan, selv fra Ghana, det tidligere Gullkysten, har ledet et arbeid i FN som har kartlagt effekten av skatteunndragelse i fattige land. I 2015 fulgte et høynivåpanel fra den Afrikanske Union opp Annans påpekninger. Ledet av Sør-Afrikas tidligere president, Thabo Mbeki, regnet de seg fram til at Afrika hvert år de siste årene, tapte 50 milliarder amerikanske dollar i året på illegale pengestrømmer, inkludert skatteunndragelser. Minst. Det er en tredobling siden 2001, og tallet ligger an til å øke. Denne unndragelsen er et alvorlig hinder for utvikling. Det betyr at barn stadig dør unødig fordi helsevesenet ikke er godt nok, at de som overlever ikke alltid får utdannelse og at de som fullfører, likevel ikke får jobb. Rapporten «Illicit Financial Flows from Africa», tok for seg både illegale pengestrømmer fra organisert kriminalitet, og de mer legale. Det siste finner rapporten å være det største problemet.
For, på tross av listen over prominente afrikanske navn, er det slett ikke bare afrikanere som gjemmer unna rikdom akkumulert på det afrikanske kontinentet. Ser man på hvilke land i Afrika som er best representert i skatteparadis, så er det ressursrike land som skiller seg ut. Nigeria er på topp, fulgt av to andre store økonomier; Egypt og Sør-Afrika. Deretter kommer Marokko, Angola og Algerie. Alle disse landene har betydelige mineral- og/eller olje- og gassressurser. Selskaper basert i Europa som opererer i ressursrike afrikanske land, dukker derfor også opp i Panamapapirene. Er man et selskap i Afrikafart, er det flere måter å unndra seg skatt. En kjent metode er transfer pricing, internprising på norsk, der selskaper i samme konsern, eller under samme eiere, kjøper tjenester av hverandre. I seg selv er ikke dette ulovlig, men det som er ulovlig er når det for eksempel avtales en urimelig pris på tjenesten eller varen, slik at inntekter det skulle ha vært skattet av, unndras. Et selskap som driver kobberutvinning i Zambia kan for eksempel selge billig kobber til en annen del av selskapet, basert på de britiske jomfruøyene, som igjen selger dyrt til et tredje selskap, for eksempel i Sveits. Zambia taper da skatt på at kobberet er solgt billig til et selskap i et skatteparadis. Den tapte skattekostnaden for slik feilprising, er anslått til 34 milliarder amerikanske dollar i året, litt mer enn det samme kontinent mottar i bistand. Dagens trekanthandel er selvsagt ikke like brutal som slavefarten. Men effekten er den samme, kontinentet utarmes, og er dermed ikke i stand til å hente seg inn.
I råvarerike land i Afrika, får man ikke engang inn den skatten som kunne gjort landet i stand til å avsløre skattejuks. Afrikanske skattemyndigheter kjemper her Davids kamp mot Goliat. Fram til nå har David stadig tapt denne kampen. Men det finnes helter i denne historien. Bak de afrikanske avsløringene i Panamapapirene, sitter et nettverk av afrikanske journalister. Et unikt kontinentalt samarbeid mellom mindre og større redaksjoner, frilansjournalister og researchere koordinert av African Network of Centres for Investigative Reporting (ANCIR) i Sør-Afrika. Journalistikken de har produsert har nå ført til krav om etterforskning i flere land.
I forrige uke ble det forøvrig kjent at Kofi Annans sønn, Kojo Annan, fra gamle Gullkysten, har opprettet postkasseselskaper med hjelp fra advokatfirmaet i hjertet av Panamaskandalen, Mossack-Fonseca.
