Hele verden husker bildene fra sultkatastrofen i Etiopia på midten av 1980-tallet. I dag trenger nesten dobbelt så mange matvarehjelp som i 1986, men Verden er mer opptatt av Syria.
Det regner i Etiopia om dagen, kraftig i høylandet, rundt hovedstaden Addis Abeba, i fjellene og vest i landet. Det plasker ned dag og natt, gjennom toreværet er det vanskelig å forestille seg at Etiopia opplever sin verste tørke på femti år, ifølge FN. Verre en tørken i 1973-74, som førte til et folkelig opprør som avsatte keiser Haile Selassie. Verre en tørken 1983-85 som siden har gjort at vi forbinder Etiopia med grå bilder av syltynne mødre med døende unger i armene. Med Band Aid og «Do they know it’s Christmas». Det regner heldigvis ikke bare i høylandet, også de tørkerammede områdene i nord og øst i landet får regnet sitt. Forhåpentligvis nok til å produsere den første avlingen på to år i september.
Det spirende lavlandet har fått hjelpearbeidere til å snakke om en «grønn tørke». Men det hjelper jo ikke at det muligens er nok fukt i jorda til å produsere mat i september eller oktober, når det ikke regnet i fjor, når det kom lite i den lille regnperioden på senvinteren. Det betyr at deler av landet har tapt tre avlinger, det døde husdyr, og kontrollert nedslaktning av overlevende fe. Det betyr at såkornet er spist opp og hva man nå hadde av verdier pantsatt for å få råd til å kjøpe mat. I slutten av juni var 10,2 millioner etiopere avhengig av hjelpeforsyninger fra Verdens matvareprogram og et konsortium av hjelpeorganisasjoner. Dette er nesten dobbelt så mange som de som trengte hjelp i 1986, da verden opplevde en storstilt mobilisering.
Forskjellen ligger selvsagt i politikken. For et Etiopia som etter siste årtusenskifte har opplevd vekst og fått ny selvtillit på den internasjonale arenaen er det å ikke kunne fø egen befolkning skamfullt. Da vårregnet i fjor slo feil, tok det litt tid før myndighetene slo alarm. Men nå deltar de i hjelpearbeidet. Man er nemlig smertelig klar over at tørke fort blir politikk. I 1974 ble tørke i Wollo-regionen underslått av hoffet rundt keiser Haile Selassie. Keiserens uvitenhet om egen befolknings lidelse var en direkte årsak til det politiske opprøret som avsatte dynastiet som ifølge det selv hadde bestått i 2000 år. Da regn slo feil flere år på rad på 1980-tallet, og i 1986 ble toppet av et år hvor gresshopper spiste det som spirte, satte det fart i opprørsgruppene som senere avsatte det morderiske Derg-regimet til Mengistu Haile Mariam. Skrekkregimet til Mengistu brukte sulten politisk, og holdt tilbake nødhjelp til områder de så på som opprørske, dette gjorde at dødstallene ble høye. Kanskje så mange som 600.000 døde av kombinasjonen tørke og myndighetenes bruk av den.
Men selv om Etiopia er så uendelig bedre rustet til å takle dette i dag enn for tredve eller førti år siden, så er tørken også en påminnelse om hvor sårbart landbruk i området er. Det sviktende regnet skyldes værfenomenet El Nino. I tillegg til ti millioner etiopere er minst førti millioner småbønder andre steder sør for Sahara rammet av tørke. Hovedsakelig i det sørlige Afrika. Med økende temperaturer verden over vil antagelig dette gjenta seg. I tillegg har Etiopia nylig seilt opp som det landet i Afrika med flest flyktninger registrert i leire. Landet har nå 700.000 flytninger fra naboland som Somalia, Sør-Sudan, Sudan og Eritrea registrert. Og minst like mange uregistrert. Tørken, uro i sør og nord, har i tillegg skapt internflyktninger. Kombinasjon av klimaendringer og feilslått regn, samt uløste konflikter i området kan bety mer uvær for Etiopia, som er kontinentets nest største land.
Mens vi er inne på flyktninger. FN og etiopiske myndigheter har kommet fram til at det trengs halvannen milliard amerikanske dollar for å dekke behovet for matvarehjelp, såkorn og gjenoppbygging av vannsystemer etter denne tørken. Så langt har man klart å mobilisere en milliard. Som alle andre nødhjelpsappeller om dagen, kommer den fra Etiopia i skyggen av den fra Syria. Verdens, og spesielt Europas, oppmerksomhet er rettet mot krigen i Syria og den bølgen av flyktninger den produserer. Nødhjelpsmidler blir omdirigert, ingenting synes mer akutt enn det som skjer på egen dørstokk.
Jeg reiste fra regnet i Etiopia, jeg reiste til nabolandet Sør-Sudan. Her er det ikke tørke som er problemet men en stat som etter fem års levetid ikke lenger er levedyktig på noen som helst måte. Også her skipes det ut matvarehjelp til en befolkning som på grunn av krig ikke har fått grøden i jorda, som fordi de er fordrevet hjemmefra ikke lenger har noe å leve av. Det regner her og, men nødhjelpsmidlene tørker ut. Også her i konkurranse med det som skjer nærmere Europa.
Bilder fra sultkatastrofen i Etiopia på 1980-tallet brant seg inn på netthinnen til en hel generasjon. Den fikk popstjerner til å arrangere veldedighetskampanjer og nyhetsorganisasjoner til å kringkaste døende barn. Årets tørke produserer heldigvis ikke like helvetesaktige bilder, Etiopia er ikke lenger styrt av et regime som bruker sult som våpen. Men det betyr ikke at situasjonen i Etiopia ikke er alvorlig, de grønne spirene på marken skjuler tomme grunnvannsreserver, tørre brønner. Små barn er underernært og dør av sykdom de vanligvis ville overlevd. Folk har mistet fe og land, de er gjort avhengig av et internasjonalt samfunn som ser en helt annen vei. Men det kan straffe seg. Flyktninger fra Afrikas horn utgjør allerede en stor andel av de som forsøker å ta seg over til Europa fra Libya. Møter man ikke behovet for nødhjelp i områder som Etiopia og Sør-Sudan, kan denne strømmet tilta. Og de menneskelige omkostningene ved at folk legger ut på denne dødeligste av alle ferder, den har vi rett og slett ikke råd til.
