Verken militært vellykkede eller særlig heltemodige, det er ingen grunn til å idolisere leiesoldaters rolle i Afrika. De er «krigens hunder», skrev Frederick Forsyth i boka «Dogs of war» (1974).
Frederik Forsyth beskriver en gruppe europeiske leiesoldater som planlegger et kupp i det oppdiktede afrikanske landet Zangaro på vegne av mektige gruveinteresser. Zangaro er løst modellert på det virkelige landet Ekvatorial Guinea. Leiesoldatene er dels basert på erfaringer Forsyth selv hadde med Biafrakrigen i Nigeria på slutten av sekstitallet. Bokas lille gruppe antihelter er ellers modellert på europeiske leiesoldaters rolle i Kongo-krigen enda noen år tidligere. Ikke minst den beryktede Thomas Michael Hoare, eller Mad Mike som briten også ble kalt.
Forsyths leiesoldatfortelling kom et par år før en annen gruppe leiesoldater ble arrestert i Kongos naboland Angola. Blant disse Costas Georgiou, med delt kypriotisk og britisk statsborgerskap. Georgiou, som gikk under kallenavnet Tony Callan, ble av en av sine kumpaner beskrevet som en hensynsløs drapsmann «som brukte mye av tida si på å drepe svarte bare for moro skyld». De nylig frigjorte angolanerne gjengjeldte med å henrette Georgiou. De to profilene ga flere tiår senere et alias til en nordmann fra Vegårdshei. Mike Callan var kallenavnet til Tjostolv Moland
Historien om de to nordmennene i et kongolesisk fengsel har vært behørig dekket andre steder, også mellom stive permer. Den er igjen aktualisert i en podkast fra NRK som forteller historien fra synspunktet til den gjenlevende av de to, Joshua French. French sier nå åpent at de to reiste inn i østre Kongo den gang for snart ni år siden «på oppdrag», som en slags leiesoldater. Et begrep som forklares på en nesten barnlig måte av French i podcasten. Men hva er det han egentlig snakker om?
Man kan lure på hvorfor noen vil idolisere leiesoldaters rolle i afrikanske kriger, en rolle som kanskje er mer tragisk enn noe annet. Leiesoldater var helt klart med på å destabilisere Kongo å bane veien for diktatoren Mobutu Sese Seko, men de fleste av operasjonen som fulgte, som den Georgiou deltok i i Angola, endte i kasjotten eller graven. Fra et militært synspunkt var de sjelden vellykkede. Mike Hoare deltok for eksempel i et mislykket kuppforsøk på Seychellene, og endte i sørafrikansk fangenskap etter å ha kapret et passasjerfly i den påfølgende flukten.
Men den gutteaktige og dels klønete framferden til leiesoldater gjennom kolonitidens siste tiår, var i ferd med å forandre seg. Med slutten på apartheid i Hoares adopterte hjemland Sør-Afrika ble en ny generasjon soldater overflødige i regionen. I motsetning til de europeiske veteranene fra andre verdenskrig som kjempet i Kongo på begynnelsen av sekstitallet, var dette gutter og menn som var oppvokst i Afrika og trent i det landskapet de virket i. Med den såkalte grensekrigen i Namibia og Angola overstått og en ny fred i regionen, var tusenvis av sørafrikanske (samt angolanske og namibiske) spesialsoldater nå på jakt etter et nytt liv. I denne situasjonen oppstod Executive Outcomes (EO), ledet av sørafrikaneren Eeben Barlow. EO regnes ofte som det første moderne kontraktørselskapet, eller private military companies, som de kaller seg. EO kastet seg nå blant annet inn i den fortsatt pågående borgerkrigen i Angola. Barlow har selv påstått at deres operasjoner var avgjørende for regimet, som vant krigen mot opprørerne så sent som i 2002. EO var også aktive lenger nord i Vest-Afrika.
Leiesoldatene, eller kontraktører som de nå kalles, skulle få en ny gullalder etter 2001 med USAs «krig mot terror». Selskaper, modellert etter EO dukket nå opp i Afghanistan, blant annet britiske Aegis, dannet i 2002. Selskapet Blackwater skulle bli beryktet for sine operasjoner i Irak noen år senere. Selskapet, dannet i 1996 av Erik Prince, eller den svarte prinsen, kom under sterk kritikk etter en hendelse i Irak der minst 17 sivile irakere mistet livet i 2007. Problemet med leiesoldater er selvsagt at de på alle måter opererer i en gråsone, både militært og juridisk. De har våpen og bruker makt, men er ikke som soldater å regne. I kjølvannet av Blackwaters massakre i Bagdad 2007 fulgte en lengre juridisk tautrekking. Først i 2014 ble tre av Blackwaters kontraktører dømt. Selskapet navn og rykte i Irak var selvsagt også ødelagt. De lukrative forsvarskontraktene som hadde bygget selskapet var fratatt dem. I dag har Prince skiftet navn på selskapet. Som en av president Donald Trumps støttespillere (og bror til utdanningsminister Betty DeVos) har han nå blikket igjen vendt mot kontrakter for Pentagon.
EO og Aegis var kommersielle suksesser ved siden av å være noe mer militært vellykkede enn Mad Mikes bander på sekstitallet. Også i Afrika, kontinentet som mer enn noe annet sted er blitt forbundet med framveksten av de moderne leiesoldatene, fortsetter kontraktører å gjøre en lang rekke jobber, fra vakthold og livvakttjenester, til mislykkede kupp (det siste så sent som i 2004). De har ikke spesiell høy status i samfunnene hvor de velger å operere, og blir ofte sett på med forakt. Allikevel finnes det altså fortsatt en slags mørk glorie rundt hvite menn med våpen på vei gjennom de store skogene sentralt i Afrika. Den er like lite fortjent i dag som på 1960-tallet. Suksesshistorier, slik som de EO smykket seg med i Angola er sjeldne, langt oftere beskyldes kontraktører for å bidra til den ustabiliteten de selv nærer av. Ikke minst gjelder dette fortsatt Kongo-Kinshasa. Ni år etter at to norske gutter la ut på tur i østre Kongo er området ennå ikke stabilt, for alltid revet opp med hjelp av en gruppe leiesoldater for snart seksti år siden.
