Det er et tankekors at en mobilisering på Facebook, to uker, midt i sommerferien, lyktes med å finansiere en reportasjetur ingen etablerte medier er villig til å betale.
(Dagbladet, 21. oktober 2014)
Reportasjejournalistikken i vanskelig tilgjengelige områder er dyr og farlig. Men genererer ikke nok klikk til at noen vil betale for den. «Funding» gjennom sosiale medier, for de viktige sakene, er en internasjonal trend, men kan det redde utsynet vårt til omverdenen?
Før sommerferien fikk jeg en utfordring på Facebook; Om man klarte å skaffe midler, ville jeg da dra til Nigeria? Hvorfor dro ingen norske journalister ned for å rapportere om konflikten i nord, og om islamistsekten Boko Harams kidnapping av 176 skolejenter fra Chibok?
Med den sedvanlige eplekjekkheten som ofte ledsager oppførsel i sosiale medier svarte jeg ja til utfordringen, sju uker senere ble jeg hilst velkommen på Abujas internasjonale flyplass av en sykepleier. Hun sjekket meg for ebola.
Noen av oss jobber i medier dedikert til områder som er mindre kjent for et norsk publikum, men som likevel er viktig for oss på mange måter. Nigeria er et slikt land.
Nigeria er Afrikas mest folkerike stat, hver sjette afrikaner bor i Nigeria. Landet har også kontinentets største økonomi.
En rekke norske selskaper er aktive i Nigeria, flaggskipet er selvfølgelig Statoil, som har sitt kontor i den økonomiske hovedstaden Lagos, Afrikas største by.
Samtidig opplever Nigeria mye av det som resten av kontinentet gjør, rask økonomisk vekst, som ikke kommer alle til gode, kamp om naturressurser, ebola og et brutalt opprør i nord. Man skulle tro Nigeria sto på norske utenriksjournalisters reiseplan til stadighet. Men slik er det altså ikke. På tross av at det burde være interesse i Norge for Nigeria, er det nesten ingen av mine kolleger som har vært der. Den eneste norske nyhetsorganisasjonen som har korrespondenter i Afrika, er NRK, og de er basert i, og reiser sjelden ut av, Øst-Afrika.
Blant pressefolk er nemlig Nigeria kjent som et land for viderekomne, stort, dyrt og vanskelig. Utenriksdepartementet fraråder norske borgere å reise rundt i landet, i særdeleshet til Nord-Nigeria og det oljerike Nigerdeltaet.
Nettopp dette siste området hadde jeg besøkt tidligere, med støtte fra blant annet Fritt Ord.
Siden den gang har jeg ønsket meg tilbake, men magasinet jeg jobber for har ikke økonomiske muskler til å finansiere turen på egen hånd. Derfor var jeg eplekjekk på Facebook, og det endte med å reise til Nord-Nigeria som følge av et spleiselag.
Ikke alle var positive til et slikt prosjekt. Blant dem som var kritiske var fagbladet Journalisten, som lurte på om jeg lot meg sponse av enkeltpersoner med skjulte motiver. Jeg skjønner hvorfor de stiller spørsmål, men mener de bommet på målet. Spleiselag, eller crowdfunding, som det heter på engelsk er en voksende trend utenfor våre grenser. Enkeltjournalister, redaksjoner, produksjonsteam og grupper som driver med gravende journalistikk har alle bedt om, og fått, fønding på denne måten gjennom sider som Kickstarter og Indiegogo. Førstnevnte lar den britiske avisa The Guardian røkte sin side for journalistiske prosjekter
Blant de mer kjente prosjektene som har blitt finansiert på denne måten er journalistkollektivet Bellingcat som ved hjelp av åpne kilder på nettet etterforsker våpenbruk og troppebevegelser i blant annet Ukraina og Midtøsten.
Men en stor del av prosjektene som finansieres ved slike spleiselag er dokumentarer eller artikkelserier som innebærer å reise langt, og lenge. Slik reportasjejournalistikk er nemlig dyr, betalingsviljen hos redaksjonene er lav. Frilansere gjør nå mye av den jobben redaksjonene ikke lenger tar seg råd og tid til. Eller som anses for farlig.
Frilanserne har tid og dedikasjon som trengs, men de har ikke midlene, eller sikkerhetsapparatet. Som redaktør av et tidsskift som er avhengig av å kjøpe det stoffet de produserer, er dette selvsagt ikke uproblematisk.
Ifølge den Internasjonale journalistføderasjonen er nitti av våre kolleger drept så langt i år, mange av dem frilansere. Inkludert to amerikanere som ble halshugget av Isil i Syria. Flere medier unngår derfor å kjøpe stoff av frilansere, og bruker heller byråstoff. Byråene på sin side, kjøper stoff fra de samme frilanserne. Sannheten er at vi er helt avhengig av at frilansere nå reiser til farlige områder for å rapportere for oss.
Problemet er at de sjelden får fullfinansiert turene sine, og dermed kan ende opp med å ta sjanser de ikke bør ta. Selvsagt er alle enige om at det å rapportere fra Irak eller fra ebolautbruddet i Vest-Afrika er en viktig del av samfunnsoppdraget, men om de større mediehusene ikke er villige til å betale for denne rapporteringen, hva da?
Crowdfunding er ikke en mirakelkur mot tom reisekasse. Og det er heller ikke uproblematisk. Men det er en type finansiering som kommer med færre føringer enn mange av de, for publikum, usynlige finansieringskildene vi bruker i dag.
For de av oss som ikke er en del av større mediehus, og som ønsker å bruke mer enn noen heseblesende dager på prosjektene våre, finnes det nemlig støtte å få. Den viktigste er selvsagt Fritt Ord, for større prosjekt kan man også søke forfatterstipend fra faglitterær forfatterforening (NFF) eller Film- og TV-fondet.
Litt mer omstridt har det vært å motta stipend fra Utenriksdepartementet eller Norad. Det deles også ut reisestipend fra bistandsorganisasjoner. Bistandsorganisasjoner har på denne måten vært ganske langt framme med «innholdsmarkedsføring» – altså en slags annonser forkledd som journalistikk. De deler ut stipend eller på andre måter tilrettelegger slik at journalister kan skive om det de er opptatt av.
For meg er dette langt mer problematisk. På forsommeren var nesten alt materiale vi hadde om årets ebolaepidemi, produsert av to internasjonale hjelpeorganisasjoner. Dette gjør selvsagt ikke organisasjonene fordi de har sleipe markedsføringsavdelinger, men fordi de mener vi ikke gjør jobben vår. Noe som jeg dessverre ofte må gi dem rett i.
I dag er det rask publisering på nett som gjelder, det som publiseres skal i tillegg være «klikkbart» for et stort publikum. Kombinasjonen av en utenriksjournalistikk på sotteseng, raskere og mer markedsstyrt publisering, gjør det stadig vanskeligere å få øye på Verden gjennom medietåka.
Samfunnsoppdraget settes rett og slett til side av markedsstrategier. Viktige utviklingstrekk og sammenheng over landegrenser går oss hus forbi.
Folk flest klikker ikke på saker om stater som bryter sammen i Afrika, på saker om utbygging av dammer i Sørøst-Asia eller Amazonas. Selv om dette kan ha noe å si tilstrømning av flyktninger til Norge, eller en felles global energipolitikk. Da jeg skrev om ebola i sommer var det ingen klikkvinner, nå er det det, for vi ar erfart at det kan ramme også oss.
For meg er det et tankekors at en mobilisering på Facebook, to uker, midt i sommerferien, lyktes med å finansiere en reportasjetur ingen etablerte medier er villig til å betale fullpris for.
Det betyr at det finnes en betalingsvilje der ute, bortenfor klikkøkonomien som har inntatt medienes styrerom. For meg er slik brukerbetaling et langt bedre alternativ enn innholdsmarkedsføring som mange mener er pressens redningsbøye.
Å føre annonser forkledd som journalistikk er for meg et større etisk dilemma enn å la publikum spleise på et prosjekt hvor jeg ar den redaksjonelle styringen og uavhengigheten i behold.
