De trenger en fest, har jeg fått forklart, og nå sitter vi og venter under plastduken. Venter på et lydanlegg som skal være på vei, og noen dignitærer som dukker opp når de dukker opp. Mangateen skulle feire den internasjonale kvinnedagen, men hele festen er utsatt et par ganger allerede, så det nærmer seg midten av mars.
Vi venter under noen støvete plasttelt i Mangateen i Sør-Sudans hovedstad Juba, ikke langt unna rullebanen til landets viktigste flystripe. Her lå en av Jubas såkalte beskyttelsesleire; små og trange og inngjerdet under FNs beskyttelse. Mangateen ble etablert i 2015 og huser en gruppe bol nuere, en av flere grupper som har måttet stå under FNs beskyttelse i Juba. I dag er gjerdene vekk og innbyggerne tilsynelatende trygge for sine naboer, men Mangateen har fortsatt få permanente bygninger og det er trangt. Veldig trangt.
Versting
Sør-Sudan har lenge vært et av de verste stedene på jord å være kvinne, ifølge FN. En kommisjon fra FN produserer hvert år rapporter om menneskerettigheter i Sør-Sudan. Et stadig tilbakevendende tema er den utsatte posisjonen for kvinner og barna deres. I 2022 beskrev FN menneskerettighetskommisjon levekårene for kvinner og barn i Sør-Sudan som «helveteslignende«.
På skuddårsdagen i år, akkurat i tide til feiringen av Den internasjonale kvinnedagen 8. mars, har kommisjonen levert en ny rapport til FNs menneskerettsråd, og FNs generalsekretær, og situasjonen har ikke bedret seg.
Her skriver FNs menneskerettsrapportører detaljert om hva kvinner utettes for i Sør-Sudan. «Seksuell vold mot kvinner er en nasjonal krise, utført helt uten at noen stilles til ansvar», står det i rapporten, og videre: «Volden som utføres mot kvinner og jenters kropper, reflekterer den rådende sosiale, politiske og økonomiske konteksten.»
Kidnappinger og slaveri
Nyanchiew Ruot Chok har tatt seg til Leger uten grenser sitt feltsykehus i Lankien i delstaten Jonglei med to år gamle Nyamei Chuol Dak. Barnet er alvorlig underernært og kjemper mot infeksjoner som behandles med antibiotika.
– Jeg ble bortført, hun ble alene, sier Nyanchiew. Det er en unnskyldning i stemmen, selv om det jo ikke er hennes feil at Nyamei ikke har fått nok omsorg. Nyanchews søster er fortsatt blant de kidnappede. Nyanchew er ordknapp om opplevelsen. Mannen hennes ble drept i angrepet, et hevnangrep utført av en gruppe Murle.
Noen måneder før vi finner Nyanchiew på klinikken var det derimot Murle, og særlig deres kvinner og barn som fikk gjennomgå, står det i FNs rapporter. I det tiåret som har gått siden den unge staten i Sør-Sudan brøt ut i indre konflikt har både politikere og generaler politisert motsetninger mellom ulike grupper i landet, en farlig og brutal strategi, som ikke minst går utover kvinner. I januar 2023 ble flere hundre kvinner og barn ble kidnappet flere steder i Jonglei og marsjert av gårde. Noen ble solgt tilbake til sine lokalsamfunn, noen ble kjøpt fri av myndighetene. Noen på torg rundt om i Jonglei, et ekko av tidligere tiders slavehandel i området.
Denne massekidnappingen var det som utløste bortføringen av den unge moren som sitter foran meg i Lankien. På papiret eksisterer en skjør fred i Sør-Sudan, men i Jonglei er det kvinnekroppen som er slagmarken. Både angrepene, og hevnangrepene, i konfliktene som herjet i Jonglei i 2023, var retta mot kvinner.
– Mannen min ble drept i angrepet, og vi har ikke mulighet til å skaffe oss mat, sier Nyanchiew.
Tabu og dårlig økonomi
Men det er ikke bare de direkte krigshandlingene som rammer kvinnene. I en økonomi som er tett forbundet med krigen, er det kvinnene som både har aller minst og samtidig ofte forsørgerbyrden. Mary er tjueen år og har nettopp begravet sin tre år gamle datter. Datteren døde av malaria, men Mary, som bor sammen med moren, hadde ikke penger til behandling.
– Livet er veldig hardt for oss kvinner her, vi forsørger familiene, mens menn gjør hva de vil med oss, sier Mary.
Selv forsørges hun av moren, som er enke. Familien har slått hånden av dem etter at Mary ble gravid og falt ut av skolen som 17-åring.
– Faren til barnet vil ikke vedkjenne seg det, sier Mary.
Mary, ikke hennes egentlige navn, har kommet til et kvinnesenter utenfor Juba for å få støtte og veiledning videre. Her har Juan Cicily vært saksbehandler i seks år.
– Vi har sett det meste, sier hun. Hun anslår at de kanskje mottar opp mot tjue saker i uka og enda flere i urolige perioder. I løpet av Cicilys tid her har hun tatt imot flere tusen. Hun deler dem i tre kategorier:
– Det er voldtektene, barneekteskapene, og selvfølgelig all den fysiske og psykiske mishandlingen. Voldtektene og den fysiske mishandlingen er nok de vanligste, sier hun.
Cicily forteller at volden også henger sammen med kvinners sosioøkonomiske stilling i Sør-Sudan. Årevis med krig, og et samfunn som på mange måter har kollapset, har forsterket tradisjonelle og patriarkalske strukturer.
Voldtar også barn
Ikke alle kvinnene kommer til senteret på egenhånd. Mange blir overtalt til å ta kontakt av kvinner og saksbehandlere ute i lokalsamfunnet.
– Vi er også en del av dette lokalsamfunnet, noen ganger er det vi som oppsøker kvinnene og ikke de som kommer hit. Det er viktig for oss å jobbe med hele samfunnet og forklare dem at den oppførselen vi ser ikke er greit.
Selv om senteret Cicily jobber ved ligger rett utenfor Juba, er det ikke helt fredelig her heller. Lokalsamfunnet som senteret er en del av, har i løpet av 2023 opplevd angrep fra en gruppe mundari-kvegdrivere. Når de angriper, er også her kvinnekroppen en slagmark.
– De plyndrer og voldtar, selv barn. For hver person som blir drept ser vi mange flere som er voldtatt eller mishandlet, forteller Cicily.
I praksis er det straffefrihet for denne type vold i Sør-Sudan, hevder FNs menneskerettskommisjon. Med internasjonal støtte har det blitt opprettet klinikker som skal være i stand til å ta imot voldtektsofre og sikre bevis. Det hjelper lite når det ikke er fasiliteter til å oppbevare og teste prøver som tas. Rettssikkerheten er så dårlig at voldtektsmottakene mer enn noe annet risikerer å «retraumatisere» ofrene heter det fra FN-hold. I noen av Sør-Sudans stater pålegges ofre å anmelde om de kommer til mottak, noe som er forbundet med både økonomisk risiko og risiko for å bli utstøtt.
Men Juan Cicily gir ikke opp. Som saksbehandler hjelper hun gjerne. Nylig fikk hun en mann arrestert for å ha «giftet» seg med en svært ung jente, og mishandlet henne.
– Vi rapporterte han, og tok jenta til en lege. Han risikerer nå opp mot to år i fengsel. Denne saken kan vi vinne.
– Menn må ta ansvar
I Mangateen har endelig både lydanlegg og dignitærer dukket opp. Mellom kulturelle innslag får kvinnene høre hva slags oppførsel de ikke skal tolerere. Som flyktninger fra staten Unity i den nordlige delen av landet, har kvinner i Mangateen med stor sannsynlighet erfaring med både voldtekt og mishandling.
– De er blitt vant til det, de tror det skal være sånn, sier Victor, en ung mann som går med på å vise meg Mangateens «safe house» – en struktur der kvinner kan komme daglig og snakke sammen. Her finnes det også egne toalett for kvinner. Også det enkelt, men viktig. På veggen er det malt en takk til Kirkens Nødhjelp og Norge, som har støttet bygningen og senteret Cicily jobber ved. – Vi menn har jo og et ansvar, vi må også snakke sammen, sier Victor.
