Styres FN av frimurerne? Er De hvite hjelmene i Syria egentlig en organinnhøstings-ring for terrorister? Er norske frivillige organisasjoner bare en spydspiss for imperialismen og ute av stand til å gjøre rede for pengebruken sin? Er det viktig å stille disse spørsmålene?
(Bistandsaktuelt, 11. januar 2019)
Det har vært en het høst i den norske og internasjonale bloggosfæren. Det ble virkelig fart i den da debatten om FNs nye migrasjonsplattform blusset opp. Et ganske prosaisk FN-dokument, av den typen som inneholder en hel masse henvisninger til menneskerettserklæringen og annet vi er tilsluttet, var plutselig selve dyret i åpenbaringen, og førte til landssvikanklager mot statsminister Erna Solberg i kommentarfeltene. Det vi så var en liten flik av en svært opphetet global diskusjon om overnasjonale organisasjoner, en diskusjon vi selvsagt må ha, men som også bringer med seg en del konspirasjonsteorier vi kanskje ikke helt er vant med.
FN er gjerne hoggestabbe for slike teorier. Spesielt finnes det blomstrende teorier rundt Agenda 21, en strategi for utvikling og miljø først banket i gjennom i 1992. Mye av det som er sagt om Migrasjonsplattformen, at det er en slags skjult agenda for å frata nasjonene sjølråderett, er også sagt om Agenda 21. Hvem sin skjulte agenda avhenger litt av hvem du spør, men dette kan være alt fra de klassiske syndebukkene, som jøder eller frimurere, til mer moderne busemenn, som muslimene eller globalister.
Så til de mer konkrete teoriene som også bringes videre på norsk. En av nettsidene som jevnlig skriver om norsk bistands- og utenrikspolitikk er steigan.no. Den tidligere partilederen i AKP-ml, Pål Steigan, beveger seg nå i et mer «tverrpolitisk» landskap med generell motstand mot norsk utenrikspolitikk, og med det flere internasjonale organisasjoner. Blogginnleggene hos Steigan er imot FNs migrasjonsplattform, Nato og andres involvering i Ukraina og norske organisasjoners virksomhet i Midtøsten, for å nevne noe. Alt dette er jo helt greit, det er mye man gjerne kan være kritisk til. Det litt spesielle er vel at man setter alt sammen i sammenheng, her tjener alt den samme agenda, nemlig det (amerikanske) militærindustrielle kompleks enten du jobber med flyktningspørsmål, i en norsk bistandsorganisasjon eller er offiser i den norske hæren.
Kritisk til norsk nødhjelp til Syria
Desember har vært en travel måned for noen av de faste bidragsyterne hos steigan.no. Og mange av bidragene handler om norsk bistand og frivillige organisasjoner. Den 16. desember skriver Steigan selv et innlegg om at «NGO’ene er en trussel mot Afrika», hovedlinjene her er at det er organisasjonene som har undergravd det som finnes av fagforeninger og andre grasrotbevegelser i afrikanske land. Sudan nevnes spesielt, uten at det spesifiseres nærmere hvilke organisasjoner som skulle har gjort mer for å skade grasrotarbeid enn for eksempel innsatsen til landets diktator Omar al-Bashir.
Resten av artikkelen er en lang oppsummering av en del kritikk som helt fortjent er blitt rettet mot en del bistandsaktører i Afrika opp gjennom årene, men hvor det gjøres lite forsøk på å kontekstualisere eller være konkret i kritikken. I artikkelen gjentar også Steigan en påstand som er en gjenganger på hans egen blogg, nemlig at «ingen norske organisasjoner kan gjøre rede for pengene de bruker i Syria». Denne påstanden er det spesielt blogger Eva Thomassen som flere ganger har gjentatt, en påstand som i 2017 ble drevet tilbake av faktasjekkerne hos faktisk.no.
Eva Thomassen skriver selv på steigan.no i en post som har fått tittelen «Varme pledd og røyktepper» 18. desember. Her kritiserer hun en appell for hjelp til syriske barn i førjulstida. Norske organisasjoner underslår at problemet i Syria er sanksjoner mot Bashir al-Assads regime skriver hun, hele appellen for Syrias barn er «ondskap satt i system».
Bistandsorganisasjonene støtter selv sanksjoner, skal vi tro Thomassen, fordi det er sanksjonene som skaper hjelpebehovet de selv lever av. Igjen, som i Sudan-eksemplet over, går regionens sterke menn fri, det er tvert imot organisasjoner som skaper problemene de så kan «tjene» på å avhjelpe. Og for å gjøre dette, må de attpå samarbeide med Al-Qa’ida-affilierte terrorister. Thomassen sveiper også innom norske fremmedkrigere, og her er avstanden kort til norske humanitære organisasjoner mener hun: Det er ikke usannsynlig at «varme» pledd fra norske NGOer varmer norske terrorister.
«Nye opplysninger» eller ledd i informasjonskrig?
Enda noen dager senere, på selveste andre juledag, er humanitær hjelp til Syria igjen tema på bloggen, denne gang er det Steigan igjen som skriver. Han er opprørt over at det han mener er nye opplysninger om de syriske «hvite hjelmene» ikke gjengis i vanlige medier. De nye opplysningene er historier om hvordan de hvite hjelmene driver organinnhøsting i samarbeid med terrorister i Syria. Opplysningen skal ha kommet fram i en rapport lagt fram av Maxim Grigoriev, som driver en russisk tenktetank i Moskva med navnet Foundation for the study of Democracy. Stiftelsen skal være uavhengig av russiske myndigheter men brukes gjerne som «ekspertvitner» av statskontrollerte medier som Russia Today og Sputnik. Blant det Grigoriev mener å kunne dokumentere er omfattende overgrep fra ukrainske tropper mot russere i krigsfangenskap, og altså samarbeid mellom humanitære aktører i Syria og terrorister.
Muligens burde Steigan vært litt mer kildekritisk til Grigorievs opplysninger om De hvite hjelmene. De «nye opplysningene» som kommer fram er høyst sannsynlig siste omgang i den informasjonskrigen som blant annet The Guardian har dokumentert foregår. Denne propagandakrigen drives for å sverte en humanitær aktør som har gjort mye både for å hjelpe ofre for krigen, og dokumentere overgrepene i Syria. Det gjør dem selvsagt ikke særlig populære verken i Damaskus eller Moskva.
Alle blogginnleggene om humanitære aktører og norsk bistand den siste tiden hos Steigan ser ut til å være opptakten til en kommende konferanse i Oslo, der dette er blant temaene. Til den konferansen kommer både Thomassen og noen av de aktørene hun henter mange av sine anklager fra, som den britiske bloggeren Vanessa Beeley og aktivisten Eva Bartlett. Begge to er kjente størrelser i et slags online pro-Assad-landskap. Men konferansen har også hentet inn andre bistandskritikere. Temaet har fått vignetten «Bistand og norske tenkemåter» og innledes av Terje Tvedt. Slik kobles tilsynelatende akademisk kritikk av bistand og humanitær hjelp, med det som rett og slett er spinnville konspirasjonsteorier og propaganda.
Konspirasjonsteorier som kan være farlige
Man skal selvsagt stille spørsmål rundt norsk bistand, og også humanitær bistand i krigssoner. Man skal selvsagt også se på strukturene bak. Og feltet får nok ikke den kritiske journalistikken det fortjener her til lands. Men kritisk søkelys fordrer ikke minst at man forholder seg kritisk til egne foretrukne kilder. Å drive bistandskritikk, kritisere FN eller norsk utenrikspolitikk på en cocktail av russisk eller syrisk propaganda, videreformidlet av amerikanske alt-right-medier og høyreekstreme blogger blir det ingen debatt av. I stedet ender det opp i konspirasjonsteorier. Og man skal huske at disse konspirasjonsteoriene også sprer seg tilbake ut i felt og er med på å rettferdiggjøre angrep på nettopp hjelpearbeidere.
Å stemple humanitære aktører som terrorister, slik bidragsytere hos steigan.no gjør, er rett og slett farlig. Det er bra at man er kritisk til gjøren og laden i FN-systemet eller norske bistandsorganisasjoner eller humanitære organisasjoner, men man bør også være kritisk til den propagandaen som vil dem til livs.
