Den avsatte diktatoren Omar al-Bashir er ettersøkt for å ha stått bak noen av verdens verste krigsforbrytelser, men det siste året har han også markert seg som en slags gudfar for en ny fredsavtale i Sør-Sudan. Hva skjer med den nå?
(VG, 12.april 2019)
Etter fire måneder fikk demonstranter over hele Sudan denne uka [begynnelsen av april 2019] et av sine hovedkrav oppfylt, nemlig at president Omar Hassan al-Bashir måtte tre til side. Men Bashir har ikke bare styrt Sudan med jernhånd, han har også stadig hatt fingrene i nabolandet Sør-Sudans maktkamper og borgerkriger. Han regnes også som en av gudfedrene til en fredsavtale som ble skrevet under i fjor.
Avtalen er en ny versjon av en avtale forhandlet fram i 2015, med tydelig norsk støtte, og er ment å gjøre slutt på en borgerkrig som med noen mindre opphold har rast siden 2013. Krigen kan ha kostet 400.000 mennesker livet, og har drevet to millioner på flukt ut av landet. Det er antatt at mer enn halvparten av landets 13 millioner mennesker vil ha behov for nødhjelp i løpet av året.
To land – sterkt forbundet
«Som befolkningen i Sudan, er befolkningen i Sør-Sudan nå avhengig av hva generalene i Khartoum foretar seg»
Sudan ble til to land i 2011 etter en folkeavstemning i det som nå er Sør-Sudan. Men de to landenes politikk har hele tiden vært forbundet. Sentrale politikere i Sør-Sudan har både militære og politiske bånd til nordover, i perioden mellom fredsavtalen i 2005 og uavhengigheten i 2011 var sørsudanske politiker en del av regjeringen i Khartoum.
Men båndene går også på kryss og tvers fra den tiden nord og sør var i krig. Den første lederen for Sudan Peoples Liberation Movement (SPLM), John Garang, hadde en visjon om et forent og demokratisk Sudan. Paradoksalt nok var det hans rivaler, som ønsket et selvstendig Sør-Sudan, som på 1990-tallet søkte støtte i Khartoum da opprørerne i sør sank ned i feider med hverandre. Blant disse var Riek Machar som senere skulle bli Sør-Sudans visepresident, før gammelt uvennskap og maktkamp brakte ham på kollisjonskurs med president Salva Kiir.
Disse to har siden 2013 vært hovedmotstanderne i borgerkrigen i Sør-Sudan. Og det er spesielt forholdet mellom disse to Omar Bashir har vært opptatt av å lege det siste året.
Bashir hadde selvsagt klare egeninteresser i avtalen. Sudan har vært i økonomisk krise i flere år etter lange opphold i oljeproduksjonen i Sør-Sudan som følge av konflikter. Oljen fra Sør-Sudan går i rørledning gjennom Sudan, og leia for denne transporten utgjør en ikke ubetydelig del av Sudans statsfinanser. Når rivaliserende krigsherrer i Sør-Sudan har kjempet om oljefeltene har altså Khartoum kjent krigen på pengepungen.
Etterlyst for folkemord
For Bashir, en internasjonal paria siktet for folkemord, ga også rollen som fredsmegler i nabolandet et skinn av legitimitet på den internasjonale scenen. Sist, men ikke minst, så kjenner Bashir flere av de sørsudanske politikerne personlig etter å ha hatt dem i egen regjering. Denne personlige kontakten er nyttig når man skal tvinge ellers motvillige parter til å samarbeide.
De sørsudanske rivalene var på besøk i Vatikanet i Roma da Bashir på torsdag ble arrestert. Der har Paven forsøkt å få sementert forholdet mellom dem, og et lite kobbel andre fremstående sørsudanske politikere. Avtaleverket og tidsplanen de i fjor ble enige om, med Bashirs støtte, er ikke overholdt. Ifølge den skal Machar i neste måned returnere til Sør-Sudans hovedstad Juba for å gjenoppta visepresidentposten. Med en uavklart situasjon i Khartoum vil partene i Sør-Sudan, og særlig Riek Machar, sannsynligvis mangle den nødvendige tryggheten for å danne regjering etter planen.
Som befolkningen i Sudan, er befolkningen i Sør-Sudan nå avhengig av hva generalene i Khartoum foretar seg. For disse vil det selvsagt også være viktig at Sør-Sudan ikke glir tilbake i krig, de er like avhengig av inntektene fra oljen fra Sør-Sudan som sin tidligere sjef. Spørsmålet er om de kan dette spillet like godt som den avsatte sjefen.
Norges rolle
Norge har som medlem av den såkalte troikaen sammen med Storbritannia og USA hatt en viktig rolle i tidligere fredsprosesser i Sudan og Sør-Sudan. Norske diplomater fulgte prosessen fram mot fredsavtalen i 2015 tett. Siden det nye krigsutbruddet i 2016, har troikaen steget litt til side, og overlatt hovedansvaret for prosessen til landene i regionen.
Norge har i dag en bisitterrolle, men ikke samme posisjon i forhandlingene som tidligere. Det siste året er det altså Sudans Omar al-Bashir, og Ugandas Yoweri Museveni som har påtatt seg hovedansvaret. Det ble advart mot dette, ettersom Sudan og Uganda også er de to landene med klarest egeninteresser inne i Sør-Sudan. Det er jo også et spørsmål hvor lurt det har vært å overlate dette ansvaret til to av kontinentets lengstsittende, og tydelig aldrende presidenter. Slutten måtte komme for Bashir, og det mangler heller ikke på dem som mener Musevenis tid i Uganda er over.
Uansett står fredsprosessen for Sør-Sudan nå på ett bein, og med fare for å velte om ikke noen griper inn.
FAKTA OMAR AL-BASHIR
-
- Omar al-Bashir er en sudansk offiser og politiker, som var statsleder i Sudan fra han tok makten i et militærkupp i 1989 til han ble avsatt 30 år senere, 11. april 2019.
- Utdannet fra militærakademier i Egypt og Sudan. I 1960 sluttet han seg til Sudans hær. Han tjenestegjorde i den egyptiske hæren under Oktoberkrigen i 1973, og var sentral i det sudanske forsvarets kampanje i Sør-Sudan.
- Kupp i 1989: Omar al-Bashir grep makten i et kupp i 1989, der han avsatte president Sadiq al-Mahdi, oppløste nasjonalforsamlingen og forbød politiske partier. Han ble innsatt som leder for Det revolusjonære nasjonale redningsråd og som statssjef i Sudan samme år; til 1993 var han også forsvarsminister.
- President: Omar al-Bashir ble utnevnt til Sudans president i 1993, da han oppløste revolusjonsrådet, og valgt til president uten motkandidat i 1996. Militært styre ble opprettholdt. Han fjernet sin tidligere allierte Hassan al-Tourabi fra posisjonen som nasjonalforsamlingens president gjennom et palasskupp i 1999 etter at Tourabi hadde søkt å gi parlamentet større makt. Deretter ble han gjenvalgt som president i 2000 og 2010.
- Valget i 2010 var Sudans første flerpartivalg på 24 år. I 2010 gikk han av som øverstkommanderende for Sudans væpnede styrker, en stilling han hadde innehatt siden maktovertakelsen i 1989.
- Ved presidentvalget i april 2015 ble Bashir gjenvalgt med 94,05 prosent av stemmene. Flere opposisjonspartier boikottet valget fordi de mente det ikke ville blitt fritt og rettferdig. Norge, USA og Storbritannia kritiserte også gjennomføringen av valget.
- Avsettelse: Fra desember 2018 og utover i 2019 ble det avholdt en rekke folkelige demonstrasjoner mot Bashir og hans regime i hovedstaden Khartoum, som ble utløst av at prisene på basisvarer som brød hadde gått kraftig opp.
- 28. februar 2019 trakk Bashir seg fra ledelsen for partiet Nasjonal Kongress, på bakgrunn av press og trusler om revolusjon mot regimet, som også ledet ham til å erklære unntakstilstand 22. februar samme år. Samtidig byttet han ut store deler av regjeringen.
- 11. april 2019 kunngjorde forsvarsminister og visepresident Ahmad Awad bin Ouf at Bashir hadde blitt avsatt, og at et militært overgangsråd ville styre landet i to år frem til valg av ny president skulle avholdes.
- Anklager for krigsforbrytelser: I 2008 ble Bashir den første sittende statslederen som ble anklaget for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten av Den internasjonale domstolen i Haag. Året etter ble det utstedt arrestordre på ham for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på bakgrunn av overgrep mot sivilbefolkningen i Darfur; i 2010 ble arrestordren utvidet til å omfatte folkemord. Omar al-Bashir har like fullt avlagt Egypt, Kenya og Kina offisielle besøk uten å bli arrestert.
Kilde: Store Norske Leksikon (SNL)
