Ung blond kvinne redder døende mørkt barn fra brutaliteten i sitt eget samfunn. Det er en tilsynelatende rystende beretning – men også en rasistisk stereotypi.
(Publisert i Dagbladet 25. februar 2016)
I begynnelsen av februar dukket det opp bilder av en ung dansk kvinne som redder et lite barn i Nigeria. Bildene kom fra et dansk TV-team som lager en dokumentar om Anja Ringgren Lovén, som driver et barnehjem i Nigeria. Hennes misjon er å redde «heksebarn» – barn som beskyldes av familien eller lokalsamfunnet for å være hekser. Her hjemme plukket VG opp saken, og trykket et intervju med Lovén samt bilde av henne og den lille gutten som har fått navnet Hope, håp.
Det er til enhver tid mye som roper på vår oppmerksomhet, og i dette tilfellet er saken tilsynelatende enkel, fotogen og opplagt. Som laget for sosiale medier, og de mer etablerte på jakt etter klikk. Ung blond kvinne redder døende mørkt barn fra brutaliteten i sitt eget samfunn. Men det er noe som skurrer, både i hvordan saken framstilles, og i hvordan den så lever sitt eget liv i kommentarfeltene. Her hjemme i Skandinavia får tydeligvis en del sine fordommer mot nigerianere, eller afrikanere generelt, oppfylt. Kultur og folk får gjennomgå, som om det dreide seg om en enkelt kultur på et kontinent med bortimot en milliard mennesker.
Og de to tingene henger sammen. Vi er flasket opp på denne typen bilder av hvite hjelpere som redder svarte barn – ute av tid og rom og kontekst, med bare sporadiske henvisninger til hvorfor dette skjer. Det bidrar til vårt inntrykk av Afrika som et farlig kontinent, rått og brutalt – ikke minst mot dets egne. Ute av stand til å hjelpe seg sjøl, før noen flyr ned med flaskevann og nødhjelp. Bildet er så etablert at selv redigerte medier forlater sine sedvanlige etiske retningslinjer når det gjelder publisering av barn i nød. Ville vi sett bildet av vesle Hope i VG om barnet var blondt?
Det forekommer at barn i Nigeria blir anklaget for hekseri. På hjemmesiden til Din Nødhjælp.dk (DINN), organisasjonen drevet av Lovén, kan vi lese om et land der overtroen hersker «som den gjorde i Danmark på 1500- og 1600-tallet». Myndighetene gjør ikke noe med det. Nigeria er også det landet i Afrika hvor flest barn ikke går i skole. Her må vi altså hjelpe til. Men er det så enkelt? At mange barn blir anklaget for hekseri i Nigeria er et relativt nytt fenomen. Organisasjoner som jobber med problemstillingen (de finnes, de fleste er en del større enn DINN) peker på to årsaker til dette. Den første er framstillingen av hekser i nigeriansk populærkultur, spesielt i Nollywood-produksjoner. Den nigerianske filmkulturen er full av hekser, også barn. Den andre årsaken til det økte antallet barn som anklages for hekseri, er den voldsomme veksten i karismatiske kirker i Nigeria.
Spesielt pastorer tilknyttet pinsebevegelsen er blitt anklaget for å «diagnostisere» en families ulykke ved å anklage et barn for hekseri. Myndighetene er ikke helt blinde for problemstillingen, alt i 2008 vedtok man en lov som gjør anklager mot barn for hekseri straffbart. Det er altså verken sant at det er «en eldgammel overtro» som herjer, eller at nigerianske myndigheter ikke gjør noe mot den.
Det er heller ikke slik at hekseanklager er årsaken til at svært mange nigerianske barn de siste årene ikke har gått i skole. Skolefrafallet skyldes helt spesifikt konflikten med Boko Haram nord i landet. Denne gruppa har systematisk angrepet skoler siden sent 2013. Barna som anklages for hekseri tilhører som nevnt ofte kristne menigheter sør i landet.
I 2012 lagde organisasjonen Invisible Children Youtube-filmen «#Kony2012». Formålet var å rette oppmerksomhet mot herjingene til Herrens Motstandshær (LRA) i Uganda og få brakt bevegelsens leder Joseph Kony for en domstol. I løpet av dager erobret filmen sosiale medier, og den er til nå sett av mer enn 100 millioner mennesker.
Men den var ikke særlig konkret på akkurat hvordan man skulle få fatt på Kony, både analytikere og organisasjoner som jobbet i området var kritisk til det forenklede og dels feilaktige bildet filmen ga. På tidspunktet videoen herjet Youtube var ikke engang Kony i Uganda, han var trolig i Den sentralafrikanske republikk. Var videoens budskap om «å fange Kony» et rop på økt amerikansk militær tilstedeværelse i ett eller flere land i Sentral-Afrika? Da filmen ble vist i Uganda ble den pepet ut. Ugandere oppfattet den som både løgnaktig og rasistisk.
I likhet med Lovéns organisasjon i Nigeria var organisasjonen «Invisible Children», som lagde videoen om Kony, en en-saks-organisasjon. Filmskaper Jason Russells misjon var å skape blest om situasjonen for ugandiske barn, kidnappet av LRA. Det klarte han, men organisasjonen sluttet å fungere i 2014. Afrika har mange av disse organisasjonene, ofte grunnlagt av ildsjeler som etter et kortere opphold, i møte med fattigdom og nød, føler at man må gjøre noe. I motsetning til de større humanitære organisasjonene understreker de ofte at hundre prosent av midlene går til formålet, og at man ikke bruker penger på overflødig administrasjon.
I stedet bruker man medier, og spesielt sosiale medier, aktivt i innsamlingsarbeidet. Noen videre analyse av behov eller årsaker følger derfor sjelden med. Faren er selvsagt at man gjør større skade enn gagn. Mens større organisasjoner vil være underlagt kontrollmekanismer som skal sørge for at de ikke blandes inn i korrupsjon eller annen kriminalitet, har mange små ikke dette. Man skal jo bruke hundre prosent av midlene på å hjelpe, som det heter.
Lovéns formål var ikke som Invisible Childrens, å få mest mulig oppmerksomhet, men i Danmark er hun en ganske kjent figur. Budskapet er enkelt og treffende, vi må redde disse barna nå, ingen andre gjør det. Noe særlig mer analyse utover dette er visst ikke nødvendig. Etter at bildene av vesle Hope tok verden har den danske kvinnen opplevd en voldsom interesse for barnehjemsprosjektet hun driver. Den lille historien virker, pengene strømmer inn. Så får man håpe at hun tar seg råd til å forvalte pengene på en forsvarlig måte.
Anklager om hekseri bunner på forestillinger, stereotypier, dels fremmet av en filmindustri med sans for overdrevet drama. Men man bekjemper ikke stereotyper der ute ved å befeste andre her hjemme. Men det er nettopp det bildet av Lovén og Hope gjør. Til VG sier Lovén at hun reagerte på at landsbyen så på den lille gutten som «sirkusklovn». Da kan man jo lure på hvorfor vesle Hope skal dyttes ytterligere ut i manesjen via Lovén, kamerateamet som følger henne og andre medier.
